Veganere

Ikke et vondt ord om veganere. Men er det nødvendig å tvinge politiet til å måtte stå vakt – med batonger, tåregass og pepperspray – utenfor slakterbutikkene i Frankrike? Er ikke dét å gå litt for langt når du er samfunnsmedlem, med retter og plikter?

Nok av det.

Akkurat nå går det på grønn te og ginseng. For min del, altså. Tidligere i livet har selve tilværelsen vært såpass hard at jeg rett og slett ikke har hatt de personlige incentivene til å tenke nærmere over hva jeg skulle finne på å spise, slik fra dag til dag.

Tiden og pengene har rett og slett ikke strukket til. Nye naturmedisinske vidundermedisiner strømmer på. Men det gjør jaggu også økologiske produkter av forskjellige varianter, for ikke å snakke om de biodynamiske varene.

La meg si det rett ut: Jeg er en fattig mann. Rikere enn en bonde fra Kandahar-provinsen i Afghanistan, riktignok. Men fattigere enn John Fredriksen. Ja, endog betraktelig fattigere.

Det blir mye striskjorte og havrelefse til hverdags, ja – mye striskjorte og havrelefse. Men jeg klarer ikke å motstå nye tilbud på sunnhetsmarkedet, jeg ulykkelige menneske. Når trangen kommer over meg, lukker jeg øynene og løper til nærmeste minibank.

Jeg har en enorm kreditt på brukskontoen min, og den kreditten er som et kjøpesenter for et menneske med sterk handlemani. Slikt er det bare langvarig terapi som kan avhjelpe.

Når jeg har klart å snuse meg fram til en helsekostforretning eller en helsekostavdeling i et kjøpesenter, og går amok, sammen med de andre sjuklingene og dyrevennene. Vi har også en gruppe pure grasetere med oss blant disse varene.

Det egentlige, underliggende, problemet mitt er at jeg er helt ufattelig redd for helsa mi. Legen mener jeg er hypokonder, og som sådan fullstendig uhelbredelig. Trøsten fra henne er at jeg, før eller siden, kommer til å få rett.

Det første jeg gjør når jeg våkner om morgenen er å kjenne etter hvor jeg har vondt denne dagen, for vondt har jeg, her eller der. Jeg leter aldri forgjeves, da.

Det hjelper alltid godt å syte til andre mennesker, ja – det er usedvanlig mye god mentalhygiene i et godt syt. Men populær i selskapslivet har jeg aldri vært, det må jeg faktisk innrømme. Dere som klager må bare drite og dra! Det er min helse det er snakk om her.

Noen kverulanter foreslår meg å gå til lege. Ha! Sier jeg.

Etter så kort tid som ved den tiende kosultasjonen, begynner de fleste leger jeg kjenner å hinte frampå om at «det kanskje er noe psykisk». Ja, men hva så? Er det ikke noen piller for dét, da – som jeg kan spise for å bli kvitt svineriet, bli frisk? Å neida.

Fordømte skolemedisinere! Jeg får vel heller bli veganer, da. Selv om jeg liker døde dyr ganske godt, når de er godt tilberedte.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.