Kategori: dikt

Noen jenter er ubeskrivelig vakre, de andre er forferdelig stygge

Elsa går som en 12 års gutt

Samuel ser ut som en liten pike

Sigrun svermer vi alle rundt

Elise ler vi av, for hun er ikke så pen

Jenter leker med dukker

Det gjør også Samuel

Voksne kvinner sender ut stråler av parfyme

og vrikker seg framover på fortauet

Alle er de like

Men det er jaggu ikke utenpå

Verden er to kvinnebryster

Livet er to kvinnelår

Varme fra en kvinnes hår

Kropp og sinn i krig

Bittert savn og feberhjerne

Parfymelukt erstatter vett

Kvelningsdøden inntrer snart

Jeg er død nå – død og ferdig

Eg prøvte å få

ein stein

te å flyda i Hålandsvatnet

Steinen sank

Eg prøvte å få

ein stein

te å flyda i Stokkavatnet

Steinen sank

Nå vett eg

at steinar

ikkje kan flyda i hverken

Hålandsvatnet eller Stokkavatnet

Men det finst et hav

av sjøar og vatn

i verden å testa ud ennå

Vi som begynte livet i skyggen

Synger bare de sanger

plukket opp fra

den blåsvarte asfalt

vi ble formet fra

Når vi synger

*

Derfor har vi hjerter

som pumper rundt

svart og brennvarm asfalt

i kroppene våre

Vi er lette å hate

Ringdans med Allsang og Angst
(etter spelemannen Ola Uppetterlia frå Tyin, Syngs på Spinndalsdialekt)

Lat me syngja ein trall for global pessimisme.

For angsten og redsla og all anarkisme.

(ta kring kvarandre, tre skritt til venstre, tre skritt til høgre)

Trudelidutantei, trudelidutantei!

Saaaaannn!(høgre flatfot hardt i golvet)

Om véret er godt eller ufsaleg dårleg.

Vinteren er då allikevel vårleg

Trudelidutantei, trudelidutantei!

Saaaannn!

Midt på ein parkbenk i Salisbury- kjerka.

Vil «russen» med giftgass oss svært gjerne kverka

trudelidutantetei, trudeligdutantei!

Saaaannn!

Saudiararaber’ med økser og sager.

La ny vekt til Erdogans svært mange plager.

trudeliduntatei, trudeliduntantei

Saaaannn!

Ka gjer me når born blir til mafiamenn

Og blodet i gatene våre, det renn

trudeliduntantei, trudeligduntantei!

Saaaaannn!

Dei drepe kvarandre på Nørrebro Nord.

Vener drep venn og bror myrder bror

trudeliduntantei, trudeliduntantei!

Saaaaannn!

Trump’en, han sit der, åleine om natta.

Og kommer visst aldri å slutta å pjatta.

Twitteritwittantei, Twitteritwittantei

Saaaaannn!

Putin i øst, åh – han er ikke god,

Han skryt av rakettar som skal øde vårt blod

trudeliduntanteit!, rudeliduntantei!

saaaaannn!

Grannen vår, Ismael har reist til Irak,

og vil drepe oss – kem såg dét komme?

trudeliduntantei! trudeliduntantei!

Saaaaannn!

Me svetter av angst me treng noko leske

og henter eit beger med kveikjeleg væske.

trudeliduntantei!trudeliduntantei!

Saaaaannn!

Me drikk osser fodle sånn mogeleg fort.

Så tida med angsten bler monaleg kort.

Saaaannn!

Nå bler di forbanna, kånene.

Me får hjelpa kverandre,

Peder.

I nått óg,

Peder.

Med får skylda på Olsen,

Peder.

Så lokk’t oss på fydlå

Peder

i nått óg,

Peder.

Me får ta i mod julingen,

Peder.

så di alkorottene me e,

i nått óg,

Peder.

Me får banka på dørå te huset,

Peder.

Og så ta det så det komme,

Peder.

Men – der fekk me dørå i trynet,

Peder.

i nått óg,

Peder.

Faen ‘kje vitsen å gå hjem lenger!

Peder.

Me får slutta å drikka aqua spirituosa,

Peder.

Å stilla på jobb klokkå sju,

Peder.

Adle di andre klare jo dét,

Peder.

Men faen, e det ikkje Olsen,

Der borti gadå,

Peder?

Ska me …Peder…Peder….Vent!

Mot hjemmet om kvelden

Gutten har samlet små skygger i sinnet

Dagen er oppbrukt, lyset er matt

Livet er levd

Langsomt fram mot huset

I huset er mor hans, og faren

Skyggene glir langsomt bort

Som svovelgult stormstøv

Etter et kraftig uvær

Kvelden kan komme nå

Helt greit dét

Nettene om vinteren

I alle de lyse nettene om vinteren

lå Sarah og stirret

langt ut i rommet – helt ut til stjernene.

Litt redd var hun, under dynen med blomstertrekk.

Men hun visste at én stjerne der ute

var hennes, til odel og eie.

Og angsten slapp langsomt taket,

I alle de lysende nettene om vinteren.

Å være barn

Det er vondt å være liten unge

når verden ikke har grenser

når blikket dras mot himmelen

og reiser ut i det svarteste svarte

Uten å treffe på faste punkter

Ingen milesten å hvile seg mot

Uendelighet, uendelighet

Små barn skulle vært forskånet for den

Ti år

Piken er et ventende siv på grunt vann,

stående skrått opp fra bunnen av flyktig sand.

Ventende stille på dager med kald vind,

som vil brekke og knuse det lille sivet.

Men ennå står hun der,

skrått opp fra bunnen,

ubrukken.

En dag

En liten gutt går med nakne og skitne ben

på en solstøvete vei som er varm og myk

Livslysten stikker ham vennnlig i brystet

Huden er rød og hvit av velvære

For dette er en av de dagene på jorden

Der veien er lang og støvete og varm

Men likevel kort

For en unge som er glad

I drømmenes svevende barndom

er gatene det jeg ser best

Som sølvbånd de snor seg langs husvegger grå

og kler dem til fest

Stavanger, du var jo min mor og min far

Fra jeg fødtes til livet på jorden

I mitt følsomme lille barnesinn

fantes det ei din like

Og det lot jeg jo alle forstå

Der jeg streifet rundt om i byen

og erobret den, stykke for stykke

Ja, byen sto vakt om barndom og ungdom

Den vernet om spe pubertet

Mens jeg vokste i alder og styrke

omkranset av dens kjærlighet

Stavanger, du vokste i skjønnhet og velstand

En lilje blant løvetannsbyer her vest

Og jeg ga deg min famlende ømhet

med en kjærlig og keitete gest

Jeg svimlet omkring deg lik bien

som den duftende blomsten du var

Men da ungdommens vår fort ble borte

og livet som voksen slo inn

Da trengte jeg ennå ditt stolte

og rolige sinn

Men nå kom det en flom i mot landet

Av høye og grimme tårn

Olje var funnet i havet der vest

av en grådig og utenlandsk gjest

Vi ble først glade for skillemynten

som slo inn mot vår fattige kyst

Rikdom for noen – og arbeid

Så, nå ble du medlem av dollarhæren

Vandrende inn over flate Jæren

Og du trivdes blant oljesnobben

Vel, du ble jo et oljeludder, men jeg liker deg likevel

Om du fjerner Cologne og pudder

– og igjen blir deg selv

Mathilda e stidle,
å kvelden e klare.
Ølflasker åbnes, for dagen va harde.
Drikk ud nå, Mathilda – i nått e me to.
Nå tar me ein bajer.
Og rusen e go’
Skål!

Mathilda e skjønne, så hu pleie vera.
Å hu kan svært møje så eg og vil lera.
Drikk ud nå, Mathilda – i nått ska me kosa.
Nå tar med den andre,
og rusen bler rosa,
skål!

Mahilda, hu drikke,
så ølskummet fyge.
Men nå e det rett før at hu kan bli syge.
Drikk ud nå, Mathilda, å ta deg ein pause.
Mens eg tar den tredje.
Og rusen e rause.
Skål!

Mathilda, hu slevje,
å bler irriterte:
«Åh, gje meg ei øl te, din skallete nisse!»
Drikk ud nå, Mathilde, men dét bler den siste.
Mens eg tar den fjerde.
Skål!

Mathilda e trøtte,
men kvelden e klare.
Ølflasker åbnes, for dagen va harde
Drikk ud nå, du gamle, før ølet har dovna.

Nå tar eg den femte,

for Mathilda har sovna.

Skål!

Eg jodle ein livslysten sang

til sygdomens pris

den hoggande smertå

det blodstenkte suget

i pannen

har alltid vore

mi kjæraste pine

i høstnetter lyse så solå

og vårdager gråe

ein sang skal du sanneligt få

du blodsjuge pannehule

eg syng og eg skråle

mens

tårene renne langs stemmebåndå

du verke kroppen min sund

men verk bare du

pannehulå mi

det er det du er til for

eg syng og eg syng og eg syng…

til verken mildne

og morgenen lyse gråkvide og kalde

og – takk Odin og Tor – fri i fra smerte

Lille Frøken Grenseløs

Går med store barneskritt

På den harde asfaltstripen

Som er hennes verden

Lille Frøken Grenseløs

Har sin himmel og sin jord

Langs den korte gatestumpen

Der hvor hun er født

Lille Frøken Grenseløs

Har to store blåe øyne

Som kan se til verdens ende

Der som mamma kommer fra

Midt på svarte kvelden

Pappa kommer også hjem

Men da er hun i drømmeland

Livet varer kun en dag

fra frokost og til sengen

for lille Frøken Grenseløs

Vrenger seg fremover

Langsomt på stien i skogen

Kaster et blikk mot bakken og mumler uhørlig

Taler til trærnes blader på stien

Brune og gule og våte av vinteren

Årene har meldt seg i kropp og i sjel

I Daniels liv var det bare de andre

Som falmet og krympet når årene kom på

Men nå treffes han stadig oftere

Av et kaldt og sviende drag i luften

når stien i storskogen forseres

— Kim Larsen døde forresten i natt, sier jeg

Som går ved siden av ham

så var det akkurat

så han kom roligt ud

av dørå

fra det litla kapellet på Midjord,

og slo smilandes ud med

hendene sine

te osser adle i samen.

Når du fortalt’ oss om han Jesus,

så va det akkurat

så han fysst gjekk

ner i kjellaren te

hu Asta

og strøyg ‘na mildt

over håret,

mens han sa

at hu ikkje

måtte selga brennevin på gauk.

Når du fortalt’ oss om han Jesus

så va det akkurat

så han itte på

strente sindigt bårtover

Nymansveien, og

såg innom hos

banemester Berg på

fo’ballbanen og takkt ‘an

for det at han

alltid va så snille med ongane.

Når du fortalt’ oss om han Jesus

så va det akkurat

så han svingte nerom

ein tur

te Slettå,

og grein av sinne når

han såg kor dårligt di

bodde i de elendige

brakkene der nere

Og så prøvte han å trøsta.

Når du fortalt’ oss om han Jesus,

så va det akkurat

så han tog av

fra Nymansveien, ner

te Emmaus, og

kjypte sjokolade te

ongane på Waisenhuset,

og sa te di at

i hvertfall han va gla’e i di.

Når du fortalt’ oss om han Jesus,

så va det akkurat

så han livna te

når han kjende røygloktå

fra di stygge, høge skorsteinane

te fabrikkane der

nere i hjerta av «Varmen», og

sa at det går vel an å bo hér óg.

Når du fortalt’ oss om han Jesus,

så va va det akkurat

så han ikkje bare va sjefen for di

kristeligge, men

at han va kamerat med osser adle i samen, og

at ‘an va glae i di så

hadde det vondt,

og hjalp di så godt han kunne.

Det va akkorat så ‘an hørrte te der inne i «Varmen»

Liten gut og lita jente,

som nett har lært å gå.

Dei strener ikring,

som konge og dronning

i verda.

Dei har nådd, og går over

enno ei framand grense

på ferda.

Dei er enno enno so yrande små.

Liten gut og lita jente,

som nett har lært å gå.

Det lyser frå augo

av livet som enno er ubrukt

og trygt.

Det finst berre svart eller

kvitt her i verda, berre snilt

eller stygt.

Det er ikkje plass for det grå

For lite gut og lita jente,

som nett har lært å gå.

For guten er dette enno

ein siger han feirer med

sjølvsagt ro

For jenta er gleda denne, at

det som guten kan, ja – det kan

også ho.

Javisst, er dei like gode.

Liten gut og lita jente,

som nett har lært å gå.

Mor og far er berre til

for skamros av guten

og jenta.

Mor og far går varlig fram,

når gode og trygge ord

er venta.

Mor og far får lov å sjå.

Liten gut og lita jente,

som nett har lært å gå.

Så vaklar då guten og jenta

mot andre

og spanande land.

Så legg dei for alvor ut frå

mor eller far si trygge og

varme hand.

Dei let dei roleg få storme på.

Liten gut og lita jente,

som nett har lært å gå.

Du var så varm og virkelig
i din gule silkekjole av himmelhvitt bomullsdun
Jeg promenerte inn i dine blå øyne, avslappet
og strakte meg under ditt sinns høye, gotiske bue,
var ditt barn som du diet.

Du gikk som Vårherres elskerinne
under gatenes blå lys om kvelden,
og der du hadde gått lå sval dogg på asfalten.
Jeg gikk etter, varsomt og avsatte fotspor.

Jeg bar ditt navn i angst,

Du får ingen dag i morgon
Det er ikkje slik det er
Ein må grei’ ut si eiga våronn
I ei slitsam og blåkald verd
Om du enno ein gong åpner augo
Når ljoset frå dagen vert tend
Så grip han med wbegge nevar
Ligg ikkje tålmodeg og vent

Musklene er ikkje starke
Og huden er kald og våt
Men augo har slutta å verke
Etter din såre gråt
Du skal ikkje tenke attende
Stengt inne i einsemd og sut
Du skal deg mot framtida vende
Og skjula at ryggen er lut

Kjenner du sola som bryter
Seg inn i di trøytte sjel
Der drep ho den delen som syter
Og pleier den andre vel
Du treng ikkje takke og bukke
For sola er tenaren din
Du former di eiga framtid
Når varmen frå sola kjem inn

Han skal ikkje vera din herre
Dagen som vokser fram
Nei, spenn han som hest for di kjerre
Så bruk han då utan skam
Gå djervt ut til livet som venter
Det treng deg nok meir enn du trur
Og krev av det ågerrenter
For den tida det holdt deg i bur

Kakkerlakke
Jeg er en liten kakkerlakke-frøken

som heter Katarina Kakkerlikk

Jeg liker mat og er på stadig søken

Etter drops og karamell og annet slikk

Kakke Lakke, Kakke Likke

Helt forbudt å kikke

Kakke Lakke, Kakke Lekk

Dermed er jeg vekk

Vi gifter oss
Makke Mekke Makker

Jeg Er Liten Rakker

Men Vakker

Og Full Av Futt Og Sjarm

Makke Mekke Mime

Og Dette Skal Jo Rime

Makke Mekke Mo

Da Må Det Bli Oss To

Som Også Giftes Skal

I Dovregubbens Hall

Mattis Marius
God Dag, God Dag, Og Hei På Deg!

Jeg Er En Liten Harepus,

Som Heter Mattis Marius.

God Dag, God Dag, God Dag!

God Dag, God Dag, Og Hei På Deg!

Jeg er en liten harepus

Som heter Mattis Marius

Jeg løper aldri vekk fra mor

Og Hatte Mattis Storebror

God Dag, God Dag, God Dag!I

God Dag, God Dag, Og Hei På Deg!

Jeg er en liten harepus

Som heter Mattis Marius

Skogen min er full av sinte dyr

Mikkel Rev – han er en farlig fyr

Men Gaute Gaupe, han er faktisk verre

Han er en slu og hurtig gammel herre

God Dag, God Dag, God Dag!

Solen er din venn. Men…
Solen Kan Være Din Kjæreste Venn

Fordi Du Er Bosatt Så Langt I Mot Nord

Men Det Vanker En Masse Skjenn,

Både Fra Far Og Også Fra Mor

Om Du Ikke Med Solskinn Er Varsom

Og Med Solkrem På Huden Er Sparsom

Da Kan Du Bli Kraftig Forbrent

Til Sykehus Blir Du Da Sendt

Å Huttetu

Og Skrekk og Gru

Nei Smør Deg Heller Godt

Så Går Det Sikkert Flott

Geografi Med Tall
En Pluss En Er To

Vi Reiser Til Mariero

En Pluss To Er Tre

Da Reiser Vi Til Re

To Pluss To Er Fire

Vi Reiser Til Zaire

To Pluss Tre Er Fem

Da Drar Vi Heller Hjem

To Pluss Tre Er Også Fem

Da Drar Vi Helst Til Sem

Sju Pluss Sju Er Fjorten

Da reiser Vi til Horten

Seks Pluss Seks Er Tolv

Da Reiser Vi til Øvrevoll

(Og slik fortsetter du…)

Farvel Til Smokken
Jeg Er Ei Store Pjokken

Men Kaster Gjerne Smokken

Den Har Tjent Meg Meget Godt

Fra Første Dag Og Det Var Flott

Men Jeg Vil Ha Et Munnspill Nå

Som Jeg Kan Sutte Sanger På

Mamma – Hun Er Øko Purk
Far Betaler Skatt Med Lede

Mor Betaler Den Med Glede

Tomme Lommer I April

Sure Sokker, Råtten Sild

Kontoen Til Far Den Vokser

Han Har Også Store Bokser

Full av Store Penge Bunker

Dér Er Jommen Mange Grunker

Samler «Stål» I Lader

Som En Hane Sprader

Mor Hun Reiser Fra Oss

Drar hjem igjen til Hønefoss

For Mamma Hun Er Øko Purk

Og Mener Pappa Er En Skurk

Fordi Han Gjemmer Unna Penger

Vi’kke Være Gift Me’n Lenger

Gebursdag
Å Fylle År Er Ingen Sak

Det Går Helt Av Seg Selv

Jeg Feirer Først – i Ro Og Mak

Og Siden – Om Jeg Har Litt Hell

En Ny Gebursdag Kommer Når

Det Har Gått – Helt Eksakt – Étt År

Kosthold
Hvorfor Er Det Planter Til

Som Mennesker Kan Ete

Erter Bønner Bygg og Dill

Kålrot Nepe Rips Og Hvete

Grunnen Er At Kjøtt Og Fisk

Er Gunstig For Din Kropp

Men Skal Du Være Ekstra Frisk

Og Ha En Helse Helt På Topp

Da Må Du Også Spise Føde

Fra Markens Egen Grøde

Tenke Først
Å Tenke Først Og Handle Siden
Kan Vise Seg Svært Klokt Med Tiden
Dersom Du Gjør Om På Dette
Kan Du Havne I En Trette
Med Din Mor Og Med Din Far
Som Lommepenger I Fra Deg Tar
Æda Bæda Du Er Blakk
Det Får Du Som Takk
Tenke Først
Resultatet Størst

Strandliv

Ikke Kjekt Å Bade
Om Du Hver Gang Må Vade
I Sinte Brennmaneter
Som Skaper Brysomheter
Fordi Du Nektes Strandliv
Får Kun Et Tørrlagt Landliv
For Strand er bare «Sand»
Når stranden Mangler Vann

Jorden Er En Stor Magnet
Jorden Er En Stor Magnet
Det Er Noe Alle Vet
Men Det Som Virker Veldig Ille
Er At Ingen Pol Står Stille
De Flytter Seg Med Tiden
Et Hakk Mot Høyre Siden
Når du Står Vendt Mot Nord
Ja Det Er Mye Rart På Jord
Vår Nordpol Er Kanadisk
Men Fordi Den Er Nomadisk
Beveger Den Seg Mot Russland Nå
Merkelig Måte Å Oppføre Seg På

Jorda Er Også Et Slags Batteri

Der Polen Sør Er Minus

MinusTrekker Til Seg Pluss

Men Støter Bort Seg Selv

Det Samme Gelder Pluss

Den Trekker Til Seg Minus

Men Støter Bort Seg Selv

Det Betyr At Like Barn

Ikke Leker Sammen Godt

Å Være Ulik Dét Er Flott

Huset te Frøknene Fikenblad låg et stykke vekk

fra di andre husene i gadå,

Og Frøknene holdt seg helst

for seg sjøl,

inne bag gardinå i huset

i sin surna tistelhage.

Me ongar va redde for Frøknene,

Følte at di forakta oss snåttongar.

for någe me ikkje visste ka va,

någe me va fydde inn i.

Eg har alltid siden i livet,

vore redde for «Di Fine».

Åh! Har du kjent lukten,

fra sure skorsteinstårn,

eime over byen,

som proletarparfyme?

Åh! Har du kjent stanken

fra sildemelsfabrikker,

sige inn i byen,

som tegn på vår og varme?

Åh! Har du hørt støyen

fra byen der jeg bodde,

dirre over husene,

som en sang fra Edens Have?

Åh! Har du en sang i sinnet,

fra en barndom full av røyk,

her i byens gater?

Det har jeg.

Ja, det har jeg.

Då eg va gutt

va eg alltid så
gla’e i
folk som va
gla’e i
ongar

Det e eg ennå

Jeg vil tegne deg opp på en do-vegg, Francesca,
med sikker og kjærlig hånd.
Du er et vidunder av kropp, min Francesca.
Så nå vil jeg tegne deg sånn.

Og under din runde kropp skal det stå,
at den er tegnet av meg.
For ingen kan vel ha vondt av å se
at mannen din elsker deg.

Merkelig

En dag slår du øynene opp for første gang

Ser inn i verden med halvblinde øyne uten å fatte

En jordmor slår deg til du begynner å skrike

Brutalt

Legen står ved siden av og flirer

Stolt

Verden er lyserød og slibrig og altfor lys

Men så blir du vasket og blikket begynner å bli blått

Så rett i seng med deg

Og livet ditt starter dér i sengen

Et kort jordeliv

Så dør du

Merkelig

Og Rimelig Urimelig

Glem ikke hatet i brystet,

som vokste med styrken av eimen,

fra brislingen, klar til å røykes og pakkes

som sardiner i olje fra Canning A/S.

Du må aldri slutte å huske, med smerte,

løvekjefter av kalde og mørke

og våte haller hos Canning A/S.

For mange arbeiderkropper

ble ødelagt her,

i brislingens hellige haller.

Og svært mange arbeidersjeler

vansmektet -døde litt – der..

Glem aldri dét, du!

Glem ikke det.

I et hjørne av gaten lå en øde eng,

med nesler som brant i mot huden.

Det var brennenesleparadiset.

Et trollsted i grønt, med tunneler så lange som dagsreiser,

inn i mot ennå ukjente steder på jorden.

Vi krabbet på knær og på hender,

bort i fra verden omkring oss.

Et paradis bare for unger.

Inne i dette nordlyset av nesler,

støtte vi brått på en hemmelig hule,

opplyst av en smule lys i fra sola.

Og her tok vi rast noen dager og netter.

Så krabbet vi videre,

før vi igjen, etter uker og år,

vendte tilbake til verden vi kom fra.

Det er skrevet mange linjer
om tandre nypetrær om våren.

Et nypetre sto
i Larsen sin bakgårds hage.
Dekket var det, av hvitt og kvelende støv.
Det var dødt. Et skjelett.

Syke greiner sprikte ut,
fra en krøplingestamme.
Som en knokkelhånd sto treet der,
og gjorde frekt seierstegnet.

Men om våren…

– God Dag, sa jeg til treet
en dag det var vår.
Og treet smilte lurt tilbake.
så seg hemmelig rundt,
for å være helt sikker
på at vi var alene.

Så smilte det en gang til.
og ga meg fire nyperoser,
fra våren omkring oss.

Og rosene holdt seg, friske og åpne
Lenge.
Nesten en hel dag.

En hel tilværelse, dét.

Åh Gud – Du E Ein Goe Dram

Med Kvistlakk Te ‘An Arne

I Kalde Vinter Morningar

Du Slette Ud Et Stivna Ansikt

Legge Det I Fine Folder

‘An Arne Bler Som Ny Oppstanden

Nettopp Kommt Fra Helvete

Men Nå E Allting Glømt Av Det

‘An Samle Om Seg Ongar

Fortelle Slåser Så Di Ler Av

Åh Gud -Du E Ein Goe Mann

Om Du Skaffe Kvistlakk Nok

I Kalde Vinter Morningar

Skolegården spyr av vemmelse,

av ongar så ikkje kan lera seg den litle gangetabellen.

Klasseværelset fnyse av små hjerner,

og veien hjem e marerittaktige,

når du ikkje har klart å forstå

krittet sine hylande skritt øve den svarta tavlå.

I fysste time sitte «Fader Vår» fast i halsen.

Lærdom e bra, regning e nyttigt, skriving óg.

Men Skolen e ligavel Helvete sin forgård.

Kattungen Truls døde en natt

Av gift som var ment for rotter

Kattungen Truls

Han ble syk alene

I den kalde kjellerens mørke

mens vi sov i våre trygge senger

Ovenpå

Kattungen Truls fikk ikke være inne

Heller ikke etter døden

Han hadde krøpet opp den lange trappen

Og hadde nådd øverste trinn

Da han døde den natten

Like utenfor kjøkkendøren

Jeg bar ham ut i skogen

Han var kald og stiv

med et dødningeflir rundt munnen

Som i sterke smerter

Livet var forbi – det var slutt

Gikk i årevis langs angstfylte juv

Gjennom brennende hager

Over sylskarpe tinder

Og begravde ham der

i en eventyrskog

Under en furu

Jeg er ennå på vei

Tilbake

Fra kattungen Truls sin grav

Me ongane fra Varmen

blei spridde for adle vindar,

men det synge ennå i blodet,

kver gang me rusle ein tur

i de gamle gadene der inne.

Det e mange av oss så tidligt fekk trang te det i voksen alder.

Me ongane fra Varmen

bodde på den mørka sidå av byen.

Men dér levte me så godt me konne

blant arbedssledne og pengesledne voksne,

mange av di så trøtte at

de smilte bare ‘viss di

hadde fått i seg ein goe dram.

Det e mange av oss så huske det.

Me ongane fra Varmen

stjal brislingteiner og blikkremser

fra fabrikkane der inne,

fra di voksne sine fabrikkhallar.

Polti va itte oss te stadighed.

Å plagte livet av foreldrene våre,

mens me låg gjømde i mørke bag-gader.

Det e mange av osser så ikkje har glømt dét heller.

Me ongane fra Varmen

gjekk på skolane Nylund å Johannes.

Sju forferdeligge år i trange klasserom.

År så me helst ikkje vil tenka på i dag.

Men me lerte å lesa å skriva.

Det e mange av oss så e glae for det i dag.

Åh, me ongane fra Varmen

lerte å slåst å slida.

Någen fekk spisse albuar å store ambisjonar.

Men mange røyg på fydlå før di nådde tjue år.

Men det e ganske mange av oss

så holde oss flydandes ennå.

En siste takk til deg,

som fikk oss til å le en skvett,

i stedet for å gråte.

Men mørket kommer brått,

på dem hvor det er medfødt.

Naturens store gåte.

Din humor kom til oss,

fra mørke netters våking

med øyne ennå våte.

Hver morgen kom med lys,

og frihet fra det vonde,

morgenlyset redningsflåte.

Født du var til tårer,

men lokket smilet frem,

på din geniale måte.

Du var født til ener.

På livets stand-up scener.

En siste takk til deg, min venn.

Du fremste blant oss klovnemenn .

Marka, du grønne, som vokser for oss,
og alt det på jorda som lever og ånder.
Mange takk skal du ha, ja – jeg takker i hånda.
Velkommen til våren. Også i år, du!

Du liljekonvall, hvit som den reneste nysnø,
stikker ditt skjelmske hode opp for å hilse god påske.
Mange takk skal du ha, ja – jeg takker i hånda.
Velkommen til våren. Også i år, du!

Dér er en krokus, den kunne knapt vente på sola i øst.
De lukkede blomstene folder seg alt ut som stjerner.
Mange takk skal du ha, ja – jeg takker i hånda.
Velkommen til våren. Også i år, du!

Unnselige hvitveis, du må ikke gjømme deg bort nå,
blant skogbunnens uttørrede blader og sopp-hyfer ny.
Mange takk for de dagene du viste deg, ja – jeg takker i hånda.
Velkommen til våren. Også i år, du!

Du lille, og hvite skogstjerne, blyg som en pike på seks,
Lik hvitveisen står du i ly for den brennende sol i april.
Mange takk skal du ha, ja – jeg takker i hånda.
Velkommen til våren! Også i år du!

Blåveis, du Blåveis, det synges om deg i utallige viser,
også du er beskjeden, og vil gjemme deg vekk.
Mange takk skal du ha, ja – jeg takker i hånda.
Velkommen til våren! Også i år du!

De Har Fluer I Hodet

Slår Seg På Brystet

Og Brøyter Seg Frem

Snakker Med Seg Selv

Plager Mennesker Inn i Døden

Eller Verre Til Langt Livs Slaveri

Slaveri Under Avdeling For Fri Fantasi

De Har Fluer i hodet

Fluer Som Legger Sine Egg

I Andre Menneskers Liv

Gjør Krav På Universet

Og Misliker Alle Oss Andre

På Sitt Alltid Eiegode Vis

De Har Fluer I Hodet

Åh Gud – Du E Ein Goe Dram

Med Kvistlakk Te ‘An Arne

I Kalde Vinter Morningar

Du Slette Ud Et Stivna Ansikt

Legge Det I Fine Folder

‘An Arne Bler Som Ny Oppstanden

Nettopp Kommt Fra Helvete

Men Nå E Allting Glømt Av Det

‘An Samle Om Seg Ongar

Fortelle Slåser Så Di Ler Av

Åh Gud -Du E Ein Goe Mann

Om Du Skaffe Kvistlakk Nok

I Kalde Vinter Morningar

Er Natur Noe

Noe Rent Ut Sagt Spiselig

Noe Du Kan Spise

Dersom Det Plutselig Og Uventet

Skulle Falle Deg Inn

At Du For Eksempel

Var Blitt Sulten

I Mellom Tiden

Hvorfor Skal Det Velvet

Som Trange Mennesker

Ofte Kaller Himmelen

Hele Tiden Bestormes

Og Stadig Frastjeles

Sin Særegne Skjønnhet

Velvet Er Ingens Himmel

Det Har Aldri Vært Noens Himmel

Velvet Eies Av Ingen

Av Dem Som Daglig Stjeler Det

Men Det Gir Oss Uhellige

Utsyn Kunnskap Og

En Liten Titt Inn I Evigheten

Vi Er Generelt Sett Dumme

Vi Mennesker

Det Må Kunne Sies

Men Noen Er Dummere

Enn Andre

Det Må Kunne Sies Det Óg

Dét Kunne Vi Likevel

Til En Viss Grad Ha Overlevd

Dét Må Vi Kunne Si

Hadde De Fleste Vært Dumme

Innenfor Rimelighetens Grenser

Kunne Vi Ha Overlevd

Det Må Man Kunne Ha Lov Å Si

Men Alle Er Vi Så Ufattelig

Mye Dummere Enn Dét

Jeg Har Altid Vært Svak

For Det Ytre Roms Umulighet

Så Håpløst Å Reise Dit

På Grunn Av Lysets

Vanvittige Og Konstante Hastighet

Jeg Kunne Ha Trivdes Der

Førtiseks Komma Fem Milliarder Lysår

Fra Melkeveiens Viderverdigheter

Levd Midt I Det Store Smellet

Så Uendelig Langt Fra

Den Smålige Ondskapen

Mellom Stjernene Her

Sjalusien Mellom Uoppdagede Planeter

Den Evige Krangelen Mellom Sol Og Måne

Og Myrderiene Til Vår Egen Planets Religiøst Vanvittige

Det Har Blitt Så Trangt Her

På Jorden Nå

Så Mye Trangsyn

Vi Bidrar Lite Til Universets Velvære