Til Utlandet

I bydelen Midjord (Stavanger)på 1950-60 tallet var det ingen andre enn sjøfolka våre som kunne ha håp om å regelmessig komme til utlandet. Det var ingen som kalte Lanzarote «Holmen» dengangen. nei.

Den eneste måten å komme seg til utlandet på for oss i arbeiderklassen på Midjord, var å reise til sjøs. Ta hyre på et skip som gikk utaskjærs.

Det var dette faktum som hadde ført til at nesten alle Midjord-guttar – iallfall i en kort periode i livet -hadde vært til sjøs

De ekte sjøfolkene – som far min for eksempel – kunne være borte fra gatebildet innerst i Nymansveien i årevis. Båtene de hadde hyre på var aldri, eller svært sjelden i hjemlandet.

Kvinnfolka på Midjord kom nesten aldri til sjøs, de. Dersom de da ikke var gift med en skipper eller en «kjif». En maskinmester altså. Da fikk de som oftest være med en tur eller to.

Hver gang det ble diskusjon om noe som hadde skjedd i et eller annet fjerntliggende land – og slike diskusjoner var det mange av på Midjord – hadde sjøfolkene et argument som alltid visste seg å være uslåelig:

– Nå må dokker slutta å snakka tull, folkens. Dokker vett’kje ka så ligge bag. Det gjørr eg, for eg har vore der, eg. Mange ganger.

Dette argumentet var så hardtslående at også de ungdommene som bare hadde vært utaskjærs i noen måneder, før de ble sendt hjem på grunn av hjemlengsel, sjøsyke eller flatfyll i første anløpsnavn, samt akterutseiling, brukte det. De hadde vært der. En gang, vel og merke.

Da vi ungene fra Midjord nådde sjette klasse på Nylund Skole, ble det over hele linja innført obligatorisk engelskundervisning på de to øverste klassetrinnene. Men hva skulle vel vi med engelskundervisning?

De av oss som gjerne ville til utlandet når vi kunne spytte i bakken og si farvel til skolen, visste jo godt at handelsmennene i både Port Said og i Suez snakket flytende norsk.

Moses i Port Said snakket til og med ekte Stavanger-dialekt, det var jo noe alle visste! Noen mente til og med å vite at norsk var det eneste fremmedspråket Moses behersket til fullkommenhet. Det nyttet altså ikke å komme til Moses med The Queens English.

Norsk snakket også drosjesjåførene og butikkeierne, og horene i Hamburg, Rotterdam, Antwerpen, Genova, Cape Town og Portland(Maine og Oregon).

Skipshandlerne i hver eneste havneby verden over snakket norsk, gjorde de ikke det? Joda.

Norsk var heller ikke fremmed for arbeidsformennene på skipsverftene i utlandet, der norske skip ble reparert og overhalt.

Snakket du et godt og aksentuert norsk dengang – og aksentuert må en kunne kalla Stavanger-dialekten i Østre Bydel – kunne du komme ganske langt før du sto fast. Så, hva skulle vi med engelsk, damned it!

Altså. Vi ungene på Midjord boykottet engelskundervisningen, vi. Noe som medførte at vi måtte lære oss engelsk på de snodigste måter senere i livet.

Dialekten jeg bruker når jeg snakker engelsk i dag stammer fra irske, italienske og jødiske drosjesjåfører i New York først på sekstitallet. . Det er der jeg har kraftuttrykkene på jiddish fra. Og de er faen svarte meg kraftige. You Schmuck!!

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.