Sult

Da jeg vokste opp, var folk flest tynne. Ingen mannfolk hadde mage. Dersom noen var overvektige, skilte de seg ut som tjukke. Det var altså ingen som var midt i mellom.

Noen – ja, ganske mange, faktisk – var svært, svært tynne. Som sagt: Verden besto av 98 prosent tynne folk, og to prosent tjukke – virkelig tjukke – folk. Dersom jeg har regnet riktig, da.

Men ellers var det liten forskjell på folk, i hvert fall på Midjord.

De tynne og de tjukke hadde én ting felles: De likte mat. De likte å spise. På Midjord var mat, god mat, en helt nødvendig forutsetning for velvære, «lykke» – selv om vi ikke brukte slike ord på Midjord.

Vi tenkte aldri over at maten hadde noe med kroppsbygningen til folk å gjøre. At de fleste av oss var tynne som raigras, og noen var feite, og i «godt hold», som vi heller uttrykte det, at det var knyttet til kostholdet vårt, nei, dét lå for høyt for oss.

Det var heller ingen av oss, som knyttet sammen mat og sykdom. Skulle vi ha forsøkt å finne en sammenheng eller to her, så ville det nok ha vært at folk ble syke, fordi de spiste for lite.

For den gang trodde vi – og folk flest med oss –at for å kunne overleve, ja – da måtte vi ha mat, nok mat.

Og dersom det skulle kunne bli litt schwung over hverdagslivet, så burde denne maten ikke bare være næringsrik. Den burde smake godt også. Hvor feil kan en ta, når kunnskapen mangler!

Det var en selvfølge at vi unger måtte ha mat for å vokse, og det til tross for at vi var fysisk aktive i ekstrem grad.

Like selvfølgelig var det at for å kunne gjøre gagns arbeid i fabrikkhallene og på Rosenberg Verft – ja, da måtte arbeidsfolk ha godt med mat. Vi hadde ikke bedre vett den gang, like etter fem krigsår.

I dag vet vi jo at mat er gift. Spesielt svært god mat er rent ut sagt dødelig, det vet vi jo nå. All mat er giftig. Men dersom du bare må spise, spis grønnsaker. Eller pulver fra apotek.

Kanskje er det jeg som har misforstått. Men for meg virker det som om det norske folk egentlig har sluttet å spise. Og skal de kose seg, går de på Michelin-restaurant, og sulter seg gjennom en hel kveld for kun 15.000 kroner pro pers.

Vi har altså sluttet å spise. Men da dør man jo! Ja, dette er noe de nyreligiøse bør innse. Men det paradoksale er at det bare er de helt unge som dør av sult, det vil si anoreksi. Vi voksne dør jo av fedme!

Noen må stå opp om nettene, og i hemmelighet stappe i seg mengder. Av mat.

Jeg trodde ikke det var mulig, men midt oppe i denne mat-psykosen blir vi altså bare feitere og feitere. Det finnes ikke lenger normalvektige personer blant oss.

Vi er alle sammen døende. Og grunnen er den følgende: Mange unge tror på devisen om at mat er noe som enten piffer opp utseendet til et menneske. Eller ødelegger det.

Spis lite og veldig, veldig sunne grønnsaker, grønnsaker, grønnsaker. Kjøtt? Nei. Fisk? Litt. Men da rå, med klebrig ris til.

Da blir du automatisk pen. Ikke tynn, slank eller lubben, feit. Nei da, du blir stygg eller pen, avhengig av hvilket kosthold du velger i livet.

Det moderne vestlige menneske velger altså død gjennom kosthold. Vi feite gamlinger dør av hamburger-fedme. De unge dør av sult.

En gang i forne tider samlet vi oss rundt bordet. Og den herligste kosen i slike stunder, den kom fra maten, som sto på bordet.

Og maten skulle spises. Med velbehag og takknemlighet.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.