En kveld i 1966 tok jeg undergrunnsbanen ned til Christopher Street Station i Greenwich Village i New York og kom ut i den skumle gaten Christopher Street var dengang, sent på kvelden. I dag er den en lys og luftig allé.
Gaten, som førte fra kaien til Den Norske Amerikalinjen, og opp til Washington Square, var godt kjent for meg – fra første gang jeg ankom New York med S/S Stavangerfjord vinteren 1960. I 1966 var jeg i byen som kabinansatt i SAS.
Jeg kunne Greenwich Village ut og inn etter hvert, og favorittplassene mine ble etter hver de tallrike Coffee House’ene og jazzklubbene.
Der traff, og hørte jeg på, allerede berømte, vordende berømte og vordende fiaskoer, og når et nytt ansikt dukket opp i døren, visste en aldri hvem som ville lykkes og hvem som ikke ville det, blant alle de pur unge talentene. Det var jazzmusikere, standup-komikere, poeter og musikkgrupper, som gikk fra lokale til lokale i denne heksegryten.
Den kvelden kom en meget sliten dame, med langt fettet hår, bort til bordet mitt, og tilbød meg et hefte med egne dikt. Diktene var skrevet på skrivemaskin, og stensilerte opp. To grønne ark tjente som innbinding. Pris, én dollar.
Hun satte seg ned ved bordet, og vi pratet sammen i et par timer. Så skrev hun en dedikasjon på heftet, og gikk så videre på sin salgsrunde. Hun hadde etter hvert vist seg å være et svært sympatisk og interessant menneske, sjarmerende og kunnskapsrik.
Jeg traff henne aldri igjen i Greenwich Village. Men det jeg ikke visste var at Emilie Glen allerede dengang var en av de mest betydelige amerikanske poeter, skuespillere og pianister i sin generasjon, og hun var aktiv helt opp til 1995. Da hun døde var hun 89 år, men skrev dikt til sin dødsdag.
For noen år siden ringte jeg hennes forlegger og venn gjennom mange år, og da fikk jeg høre om hennes triste, siste år. Og om det som hadde brutt henne ned, dengang i 1966, et avbrutt kjærlighetsforhold «til en pianospillende flamenco-danser», etc. Hun var svært langt nede da, men kom seg på beina, og fikk mange ekstra år å skrive og opptre på.
Det gikk verre med den eneste datteren hennes, en kjent folkesanger. Hun ble tung alkoholiker, og drakk seg ihjel på en overdose hårvann.
Dere kan slå Emilie Glen opp på internett, om dere liker engelskspråklig poesi. Der er det også opptak av henne, der hun leser egne dikt.
Her er en smakebit:
I swim across the continental shelf
To a drop so deep
I have yet to pressure
Two miles down to the night of the sea floor,
The globigerina ooze of diatoms and radiolarian,
And the dust of shooting stars:
I am discovering mountains and valleys,
Sea meadows blooming
with lilies and anemones,
Sea palms sea grasses,
Whenever I like I can go down
Into the dark red belly of a whale:
Fierce fish pass me by,
I’m not their food and they’re not mine,
I hear the sea creatures,
And they seem to note my bubbling voice:
Plankton always plankton,
I nibble on diatoms and sea lettuce,
Nothing needs cooking in the sea
MAD
Mad moon
mad monk moon
hooded
yellow skin stretched tight
Moon hung with skyscrapers
Soon on the moon
burger kings
Man in
baying at the tourist people
Mad up there
mad monk up there
above a city between rivers
DRAGON’S TAIL
Flying a kite with my little one
Holds me to earth by a cord
While the dragon’s tail wilds up there
Chinese kite fearsome of face
We unloose the silken cord almost to forever
My flying pencil
Golden yellow pencil
I am up past the kite
Past the blue envelope of atmosphere
To a perpetual night of star suns
I Rice Pereia painter of light
Told me that whenever she left her body
For the starred dark she had trouble
Breathing her way back to earth
Guess that’s how she died
Out there
Gave me an unmounted charcoal sketch
Of her sign the gemini twins
Clod heavy arm stumps shooting sparks
When I wanted the color patterns
She translated to light
Upper windlessness lowers our Chinese dragon
To the dust of the ball field
My flying pencil returns to the page
