Etter å ha ofret meg ved å bære mat og forfriskningen til Allmuen i et altfor langt tidsrom, kom jeg til å havne, langs viderverdighetens veier, til Købstaden Bergen.
Den helt åpenbare grunnen til dette var at jeg var blitt gal, i tillegg til en rekke andre mentale lidelser – hvori innbefattet en rimeligvis gedigen dose gedigen stormannsgalskap.
Kort fortalt gikk dette mentale syndromet ut på at jeg ikke lenger ville være «arbeider», med all den spott og sped dét alltid har ført med seg.
Nei, jeg ville bli vaske-ekte intellektuell! Jeg var dritt lei å ha blitt en av de siste i køen da kunnskap og vett i sin tid ble utdelt.
Litt Realskole måtte vel bøte litt på det, vel?
Så langt som til Examen Artium turde jeg ikke engang tenke på. Den aktuelle mentale lidelsen strakte seg ikke til slike uhyrligheter.
Jeg begynte på Danielsens Privatskole, med eksamen satt til ett år fra D-dag. Det var snakk om et kveldskurs, så her dukket den ene arbeiderslauren etter den andre opp i klasserommet.
For dette var «faen ingen søndagssole» for late borgerbarn, nei – full dag på de diverse arbeidsplassene først, deretter kampen for den røde russelua! Etter seks om kvelden, til ti.
Gjennomsnittalder ? : Omkring de 30 år. Voksne folk.
Det vil si. En og annen dridunge hadde klart å slenge seg med, presset inn av foreldre som ikke klarte å se i øynene at ungen deres var dum som et nek.
Gamle Danielsen var innerst inne en snill og raus mann. Men på utsiden var han en ekte og renraset Bård Skulemeister, å fy faen må skinne i blålilla!
Han var lam, Danielsen. Men av grunner bare han kjente, nektet han å bruke rullestol i skolebygget. Der fikk han vaktmesteren til å slepe seg rundt i en vanlig kontorstol, med føttene slepende etter seg.
Dette medførte at vi hørte disse slepende føttene lenge før klasseromsdøren gikk opp, og læreren brølte REIS OPP!.
Dette skjedde hver kveld. Og grunnen?
Jo, det skal jeg si dere. Navneopprop.
Dersom du ville snike deg unna en kveld på Danielsens Privatskole, ja – da måtte du være saftig utkrøpen – det bare sier jeg.
Resultatet var jo at det ble folk av oss 30-åringer, også!
Takk til Bård Skulemeister.
Han var noe annet, han – enn de nesledyra som bestyrer ungepakket i dag. Bare så det er sagt.
