Mens jeg skriver denne lille epistelen, er flere hundre nordmenn evakuert fra hjemmene sine. Det er vinter i Norge. De kan prøve det, de som har mot og krefter til det…
Når gråtonene tynger ned by og land, når den årvisse høstdepresjonen lister seg inn i hodet mitt, gjennom mine to halvblinde øyne og de to store og viftende ørene mine, ja – da skulle jeg ønske jeg var liten unge igjen.
Det var aldri høstvær i barndommen. I hvert fall ikke i min. I min barndom var det stort sett sommer hele året, unntatt i de få dagene det lå litt snø på «Markå» like utenfor huset på Midjord i Stavanger. Varden Kirke ligger der i dag.
I min barndom forsvant alltid snøen før vi unger i det hele tatt hadde rukket å bli lei av den. Det var ikke mange hus som ble evakuert på grunn av fare for snøras i Stavanger på den tiden.
I enkelte deler av dette landet forsvinner den siste snøen noen dager før 1. mai. Og så kommer ikke årets første nysnø før 31. mai. Slik har det aldri vært i Stavanger.
Kan man si noe som helst godt om høsten og vinteren.? Å jada! Det er for eksempel en veldig fin tid å dra til et land på den sørlige halvkulen. Der er det jo vår eller sommer på den tiden. Ingenting er så godt at det ikke kan føre noe galt med seg.
Jeg skal – ytterst motvillig – gå med på at høsten og vinteren er de eneste to årstidene i året der en ikke behøver å skjemst av å sitte inne i sin 30 graders oppvarmede stue – og fryse.Alt imens norske kvinner og menn nyter sine spaserturer i Guds frie natur.
For eksempel: Det sitter et samboerpar i huset like over gata. Vi er altså det man kaller gjenboer. Jeg ser at de sitter der, i sofaen, i den klamme inneluften, og jeg vet hva de venter på: Den første snøen.
– Noe har det jo allerede kommet, sier jeg til dem. Ja, jeg sier det inne i meg, i tankene, altså. For jeg syns synd på dem, og vil trøste, ikke sant?
– Den innfinner seg snart. Snøen skal saktens innfinne seg, den. I store mengder. Slapset også, etterpå. Den margspisende kuldedisen over gatene, og den eksos-fylte luften i bygatene. Å joda, snøen kommer nok i år også, sier jeg til dem, inne i meg.
– Det er ikke skikkelig vinter lenger her i landet, slik det var før. Det er klimaendringene, det. Ikke skikkelige fimbulvintre lengre, nei.
Dét var det en som sa til meg her om dagen. Det måtte fire sterke mannfolk til for å klare å holde meg fast, ellers hadde jeg drept mannen. Der og da.
Før, da jeg bodde andre steder enn i Stavanger, hadde jeg et par ski stående i kjelleren. Det var bare for å kunne si henslengt til folk, når de kom inn på den manglende snøen: – Ja, for jeg har jo et par ski stående i kjelleren.
Men jeg brukte dem aldri.
Man skal ikke bli kav snøblind, bare fordi man har et par ski stående i kjelleren. Det får være måte på alt.
De er forresten borte nå. Skiene i kjelleren.
