Vinbløfferne

Det meste av den vinlæren som jeg og de andre studentene på Norsk Hotellfagskole, Sola, lærte for over 55 år siden, har sunket ned i det ubevisste for lang tid siden.

Og har aldri latt høre fra seg igjen.

Men en av de tingene jeg faktisk husker, er at noen viner er svært dårlige og det er nærmest helligbrøde å drikke dem. Om man da ikke er alkoholiker. Og det er man jo bare ikke.

Det finnes også gode viner, fikk vi vite. Og noen viner var så inni hampen gode at de nærmest var udrikkelige – nettopp av den grunn. De skulle lagres, for da ble de enda bedre. Kyss meg i rævva, sa jeg – inne i meg.

I undervisningstimene ble det ikke med et ord nevnt at, dersom man drakk tilstrekkelige mengder av disse nevnte edle og uedle væskene, kunne man bli en smule beruset. Sogar dritings. Akkurat dét var ikke pensum. Takke faen for det.

Nåvel. Det eneste jeg visste om vin da jeg begynte i hotell- og restaurantfaget i 1957 – som 15 år gammel lærling på Hotel Atlantic i Stavanger – var at noen viner var gode og noen var dårlige. Og at man kunne lage noen sjøl, av rabarbra, rips og denslags.

Noen riktige møkkaviner kunne du finne, faktisk, og de skulle du ikke drikke. Selv ikke når du var fyllesjuk, og trengte rusen.

Etter én måned på Atlantic visste jeg også at det fantes noe som kaltes «ordinære» viner, og at disse ble drukket av det store flertallet av det dengang vindrikkende Norge.

Som -for å si det rett ut – ikke var overvettes stort i 1940- og 50-årene. Folk flest klarte seg så noenlunde godt med brennevin av 40 og 60 graders styrke.

Noen modige sjeler prøvde seg så høyt oppe som på 96 graders-nivået, men de var – da som nå – i mindretall. Og hadde en lei tendens til å forsvinne ut av bybildet i kortere eller lengre perioder.

Og så hadde vi selvfølgelig avholdsfolket. De har jo alltid vært der, ute blant skyggene i våre liv. Nei, ikke et vondt ord om avholdsfolkene! Vi har alle vårt kors å bære.

Nå tilbake til vinen. En annen ting vi lærte om vin dengang, var at du ikke bare kunne sette deg stille og rolig ned og spise sjøtunge og drikke rødvin til. Håh, Neida!

Én ting var at vi i vår familie alltid hadde gravd flyndrefisk ned ved siden av utedassen på hytta, sjøtunge eller ikke sjøtunge. Noe annet var at du skulle drikke tørr hvitvin til, dersom du ble tvunget til å spise den. Tørr hvitvin.

Rødvin kunne du drikke til torsk, om du nå absolutt måtte holde deg til fisk. Og så videre, også videre….

For herfra begynte det å bli utrivelig for den vordende restaurantarbeideren. Kunne ikke folk, som betalte i dyre dommer for å få lov til å sitte ned ved et restaurantbord, og betale det hvite ut av øynene for et måltid mat, burde ikke de få drikke hva de ville til maten, samme faen hva de hadde bestilt av mat?

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.