Dette drøset ble skrevet av Aftenblad-journalist Leif Amund Håland, og sto på trykk i Aftenbladet 18. februar 1987. Drøset er ett i en lang rekke som handler om tiden hans som kelnerlærling på Atlantic7
Hotel Atlantic var verdens beste hotell midt i 50-åra. Og det er ikke engang løgn. Dersom vi skulle ha det morsomt en dag, kunne vi sette oss ned med en kopp kaffe for å holde andre hotell-etablissementer for narr. Først kunne en eller annen spøkefugl si: Hilton-hotellene! Da sprakk vi nesten av latter.
Grand Hotel i Oslo! Kunne en annen fortsette. Vi lo så kaffen skvulpet over. Hotel Continental! Ha, ha, haaaaaa!
En fast avslutning på slike latterseanser var at en av oss forsøkte å være alvorlig, mens latteren lå rett oppe i strupen på oss. Det ble musestille, men alle visste hva som kom: Victoria Hoteeel!
Vi skreik og hylte. Noen vred seg i latterkrampe og fikk tårer i øynene.
Nå var det slik at det blant de faste gjestene var folk som hadde vært mye ute og reist. De var til dels mer kritiske til vår fagkunnskap enn det vi selv var.
En gang skulle jeg skjenke i vin til fru Karen A. Sømme.
Jeg ser De holder hånden Deres over etiketten på vinflasken, unge mann. Vet de virkelig ikke hva det betyr?
Frue, sa jeg. Det betyr at De ikke kan se hvilken vintype det er. Men jeg kan love Dem: Det er den Chateau de Pape De bestilte.
De er visst en meget, meget ung mann, De. Det var slett ikke den vinen jeg bestilte. Skulle jeg ha så sterke saker, ville jeg ha bestilt brennevin! Men det er ikke det viktigste.
Åh? Nei. Å skjule vin-etiketten for den du skjenker til, betyr at du ønsker den personen død. Verken mer eller mindre.
Etter denne salven måtte jeg enda en gang ut på toalettet for å la livet mitt passere revy. Det ble mange slike turer ut på toalettet i læretida mi.
En annen som gang på gang satte fagkunnskapen min på prøve var hotelldirektør Axel Lund, Norsk Hotellfagskoles far og direktør på Fevik Strandhotell.
Han var vel Norges første hotell-konge, men den gang hadde han avviklet det meste, og koste seg nede på Sørlandet. Men han var stadig på visitter til Stavanger og Sola.
En gang tømte jeg en tallerken fiskesuppe i fanget hans. Det var nede på «Mortepumpen».
Bring hovmesteren ind, unge mand! Sa Axel Lund. Han snakket fremdeles litt dansk når han var i det biske hjørnet.
Da hovmesteren fikk høre hva jeg hadde gjort og at Axel Lund hadde sendt bud etter ham, sviktet motet ham. Det ble sendt bud på restaurantsjef Hornseth og den meget danske kjøkkensjef Nielsen.
Da delegasjonen kom bort til bordet i «Mortepumpen», satt Lund fremdeles med suppetallerkenen i fanget. Han så på Hornseth, pekte på suppetallerkenen, og sa: Restaurantchef. Denne mortesuppen er kold! La drengen komme med en ny, og la den være skoldende het, denne gangen!
Det ble en ny tur på toalettet for min del.
En lørdag var det en kar som bestilte en whisky/soda på «Sjøhusloftet». Brennevin er ikke å få på lørdager, sa jeg.
Okei, skaff meg en advokat, sa mannen sint.
Kelner Torp, kelner Torp! Ropte jeg opphisset da jeg kom inn i anretningen. Det er en mann der ute som truer oss med advokat fordi han ikke får brennevin!
Kelnerne lo i flere hundre år etterpå. Det gjesten skulle ha var nemlig i mangel av noe bedre på en lørdag en eggelikør «Advocaat».
