Svært mange mennesker – ja, de fleste mennesker – snakker til små unger, som om de skulle være idioter. Små unger er IKKE idioter.
Programlederne i TV-programmer for barn – for eksempel – de snakker inn i kamera som om det virkelig er idioter de henvender seg til.
Hverken små unger, tunghørte mennesker, folk som har hatt hjerneslag eller folk som sitter i rullestol av mange forskjellige andre grunner, liker å bli snakket til som om de skulle være idioter.
De eneste menneskene som lker å bli snakket til som om de skulle være idioter, er de menneskene som er idioter.
Og la det være sagt en gang for alle: Selv er jeg kav idiot, og av den grunn liker jeg TV-programmer laget for barn svært godt.
Vi idioter er i det hele tatt svært godt fornøyd med det de serverer i TV, rent generelt. Det er mye god idioti og toskeskap i en middels lang TV- kveld.
Men NRK , for eksempel, går ganske feilaktig ut fra at Folket, Det Norske, kjenner en sterk indre dragning mot det reneste vrøvl. Dét, mener NRK, gjelder også ungene. En slik oppfatning er bare tilsynelatende riktig.
Jeg kan saktens si meg enig i at svært mange nordmenn synes å vise anlegg for idioti, fordi de er uenige med meg politisk. Men fullbefarne idioter kan man ikke si de er, slik uten videre, før vi har gått dem nærmere etter i sømmene.
Man kan for eksempel spørre seg om på hvilket alderstrinn den ekte idiotien bryter løs. l alle fall som en hovedregel.
Vel, vel. Akkurat dét er faktisk veldig avhengig av hvilket miljø du kommer inn i like etter konfirmasjonsalderen, for det er da du er mest åpen for påvirkning. Videregående skole er for eksempel et fruktbart miljø for begynnende idioti.Dersom du vil unngå toskeskap senere i livet er det derfor en klok og forutseende handling å droppe ut av den videregående skolen.
Fullfører du skolen, og går rett over i studier ved landets mange universiteter, er grunnlaget for lovende halvidioti lagt. En jobb i landets sentrale institusjoner etterpå sikrer idiotien. Men bare dersom man er disponert for det, la det være sagt!
Som en tommelfingerregel vil jeg si at en ektefødt idiot viser de første lovende tegnene allerede i russetiden. Bidragsytere til russeaviser er eksempler på denne typen idioter.
Som erfaren idiot må jeg likevel advare mot altfor bråmodne idiot-kandidater. Tenåringer som ved gjentatte anledninger ifører seg dress og slips, behøver ikke være idioter. Ikke per se. De gir kanskje bare etter for gruppepress.
Den idiot-typen som har de største kvalitetene, er den som ved hardt arbeid og en aldri sviktende tillit til egne evner, har kjempet seg til en plass i idiotmiljøet omtrent samtidig med at han/hun passerer 30 års grensen. Etter min mening finnes det ikke eksempler på mer fullkomne idioter.
Noen av oss idioter over 30 år er taleføre. Noen av oss behersker det skrevne ord bedre. De av oss idioter som fikk det meste av vårt yrkesliv i norske massemedier i fra 1940 og fram til TV2 kom på lufta, levde i lykkeland.
For – dersom du har det minste, lille anlegg for den rene, den ekte, den opprinnelige idiotien, gå inn i en ærefull jobb i massemediene. Selv om det ikke finnes akkurat denne typen jobber lenger.
De kommer nok tilbake. Akkurat dét er idiotiens sikreste kjennetegn.
