Går det virkelig an å smile(eventuelt le) i februar-mars? Eller i November, for den saks skyld?
Det er et spørsmål som har naget oss i mange år.
Vi som er bærere av medfødt tungsinn har egentlig aldri fått svar på det.
På svarte dager, når våren ennå ikke eksisterer som realitet, men lar seg trykke ned i is-sørpa hver eneste dag, da forsøker folk rundt oss å få oss opp av senga, få pisket inn i hodene våre litt lettere humør.
De gjør det av ren egeninteresse, selvfølgelig. I de dype dalene vi da befinner oss i, kan vi være litt av noen troll.
Men i slike stunder er smilet – eventuelt latteren – fullstendig fraværende på jorda. Dét har vi dekning for i Bibelen.
I den boka er det forresten svært mye pessimisme av særdeles høy kvalitet.
– Fremmed, Fremmed Skal Latteren Fremstå For Folket! Sier Skriften.
Dersom en teolog, eller en annen bibel-smarting, skulle ta oss i en ren løgn nå, så vil vi parere med det følgende:
Omdet ikke står i Bibelen, så kan man utlede ovenstående budskap ut fra det som ikke blir sagt.
Bibeltolkning, mine venner. Tolkning av Skriften.
Pessimistene av høyest kvalitet, er de som ikke er tilhengere av de helt store katastrofene. Det finnes nok av dem som krever til dels hyper-ekstreme situasjoner for å kunne gå inn i en depresjon.
Nei, det er de jevnt triste dagene de liker best. Med mørke skyer og sildrende, underkjølt, regn nedover nakkegropen.
Og det sårer dem usigelig, når folk flest , på slike dager, likevel sprader rundt i gatene med fjollete smil om munnen.
Ofte med en svak lyd av boblende glede fra strupehodet, og med et vennlig ord til de forbi-passerende medmenneskene.
Vi kan ikke si det sterkt nok: En slik grad av munterhet er det intet reelt grunnlag for. Slutt med det!
Takk!
