Kattungen Truls døde en natt
Av gift som var ment for rotter
Kattungen Truls
Han ble syk alene
I den kalde kjellerens mørke
mens vi sov i våre trygge senger
Ovenpå
Kattungen Truls fikk ikke være inne
Heller ikke etter døden
Han hadde krøpet opp den lange trappen
Og hadde nådd øverste trinn
Da han døde den natten
Like utenfor kjøkkendøren
Jeg bar ham ut i skogen
Han var kald og stiv
med et dødningeflir rundt munnen
Som i sterke smerter
Livet var forbi – det var slutt
Gikk i årevis langs angstfylte juv
Gjennom brennende hager
Over sylskarpe tinder
Og begravde ham der
i en eventyrskog
Under en furu
Jeg er ennå på vei
Tilbake
Fra kattungen Truls sin grav
