Jeg Er Glad I Janteloven

En periode i livet var jeg intellektuell kommunist, og jeg gjør ingenting halvt. Det eneste som manglet var baskerlue – mest av respekt for det stolte og (bare mellom oss sagt) kverulantiske(grensende over i det rasistiske) folket.

Nok av det. Jeg har frisknet til nå, sier psykiateren min. Det beste tegnet på det er at jeg stemmer med blankt ark i stemmeurnen. For de skal ikke få lurt meg, disse forbannede…! De øverst på listene, mener jeg. Åh , andre folk kan dere dra rundt hjørner med. Men ikke denna gamlingen, nei!

Jeg leste hele verdenslitteraturen i denne tidlige perioden av livet mitt, og stort sett forsto jeg ikke en dritt av det jeg leste. Tom Kristensen var favoritten min, jeg var lykkelig dritings gjennom hele lesningen av «Hærverk».

Jeg leste Ulysses – hele tre sider før jeg ga opp – gyste meg gjennom Kafkas «Prosessen», gråt meg gjennom Iliaden og Odysseen(jeg holdt med perserne). Flirte meg gjennom Steinbeck, O’Neill, Hemingvei, begge Miller’ne, ….. Og kom etter hvert til å mislike den typiske amerikanske evnen til å forflate alt her i livet.

Jeg leste selvfølgelig alt av Tom Kristensens drikkekompis, den såre og krenkede Aksel Sandemose. Jeg må vel kunne si at jeg forgudet Sandemose, der han i bok etter bok skrev forsvarsskrifter for alt det dumme han hadde funnet på i livet. For det var de andres skyld, de med hjerner bestående av De Ti Bud (ellerToraen og Koranen og Vedaskriftene og Buddhas forskrifter og all annen dævelskap).

Jeg elsket ham for det at han slo tilbake, at han ikke tok i mot dritt fra noen, selv om det kostet ham hjembyens(Nykøbing Mors i Limfjorden) – og hjemlandenes(Danmark og Norge) – respekt. Takke faen for det, idioter.

Men det var en ting jeg aldri klarte å forstå: Hans forakt for dem som anså smålåtenhet som en dyd. Og grunnen til at jeg ikke helt ville være med på dette var min bakgrunn fra innerst i Nymansveien i Stavanger, i strøket som ble kalt Midjord. Stort sett arbeidsfolk der, livets salt.

Da jeg vokste opp på Midjord på 40- og 50-tallet lo de av folk som gjorde seg til med kunnskap og ferdigheter. Legg merke til distinksjonen her. Folk FORAKTET IKKE kunnskap og ferdigheter. Men de lo av dem som gjorde seg til på, grunn av dem.

I «En flyktning krysser sitt spor» introduserte Aksel Sandemose begrepet Janteloven, men trass i den elskede dikteren han var for min unge sjel – dette begrepet hadde jeg vanskeligheter med helt fra begynnelsen av.

Og verre har det bare blitt. Med idrettsfolk som lanserer klesmerker, med rosa bloggere som helt klart lider av både en og fire syndromer, og eller skråstrek ,personlighetsforstyrreler. Med dosenter, professorer, lektorer, adjunkter, lærere og selvoppnevnte representanter for Folket, de fosser jo over av sjølgodhet. Og lngen humor. Ikke hos den gjengen, nei.

På Midjord var det god og riktig oppførsel å blånekte, dersom noen lét godord om deg. Det var til og med akseptert oppførsel å bli en smule «tulle»-irritert på den som framsatte rosen – en sint fnysing gjorde susen, dersom du hadde blitt utsatt for skrøyd.

Nå har du ikke livets rett dersom du ikke er overbevist om at du kan bli president i USA. Beskjedenhet har blitt en psykiatrisk diagnose. Hva er det som skjer?

Nei, her må vi normale på banen. Inn med Janteloven!

Du får ha oss unnskyldt, Aksel. Til og med du må innrømme at det har gått for langt, når pasientene har overtatt psykiatrisk avdeling.

Som far min sa, om de som ble «formenner» på arbeidsplassene sine. Eller tillitsmenn i foreninger og politiske lag. – Egentlig e di greie folk, MEN DI SYNST VEL DET STÅR TE.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.