For en sentenkt og uskyldig Midjordgutt var det å være ny airsteward først på 1960-tallet litt av en prøvelse, spesielt når det var stormvær og turbulens.
Fly-ulykker skal en ikke spøke med. Snarere tvert i mot. For de fleste av oss vet jo innerst inne i oss at Gud blir sint når vi flyr.
Og så bruker vi drivstoff, som gir tilbake drivhusgasser.
Men i den tida, for 55-60 år siden, fantes det ikke drivhusgasser. Bare flyskrekk.
En av mine turer som «trainee» gikk til Roma. Og jeg møtte opp ute på oppstillingsrampen på Kastrup, der en Caravelle sto og ventet på å komme av gårde.
Jeg hadde stjerner i blikket. Tre dagers overnatting i Roma ville være en helt ny erfaring for jyplingen i blå uniform.
Det var ikke en sky på himmelen, og ingen vind på bakkenivå. Pilotene purseren og stewardessene virket hyggelige.
Veilederen min var blitt syk, etter turen fra Oslo dagen før. Alt var altså bare herlighet og glede.
Like etter take-off gikk det en voldsom rystelse gjennom flyet. Jeg sto og skar opp sitronskiver til teen, og gjorde som ingenting.
Da gikk døra til cockpit opp, og 3.piloten(ja, det var tre piloter på Caravellen) stakk hodet ut.
– Var det du som mistet noe i dørken, Håland, spurte han.
Da tok angsten tak i meg. Han fortsatte:
– Du kjente rystelsene i flyet, gjorde du ikke?
Jeg var så redd at jeg ikke kunne snakke. Ristet bare bekreftende på hodet. Et blikk ut i kabinen viste at det var mere enn én passasjer som viste fram det hvite i øynene.
Siden i karrieren opplevde jeg mange ganger slike rystelser. Dest større fly som var rett foran oss ved landing og take-off, desto kraftigere rystelser.
Såvidt jeg har forstått, er det lufthvirvler fra vingespissene til disse svære kjempene som skaper turbulente områder, spesielt når det ikke er vind. En prøver å unngå dette når nye flytyper konstrueres.
Men dengang var alt bare spøk og moro. 3.piloten -«flight-engineer» – hadde ikke fått nok ut av practical joken til førstereisen.
– Kan du gå ned i midtgangen, se nøye på begge vingene, og se om noe der er ødelagt? Sa han.
Jeg skalv mere på hendene enn det jeg bruker å gjøre. Men jeg fulgte ordre.
Og de passasjerene som var med oss den dagen, fikk en skrekkopplevelse. Ikke bare kom det et voldsomt dunk og en kraftig rystelse i flyet de satt i, og det 10 sekunder ute i en bratt oppstigning.
Like etterpå kom det vaklende en likblek og skjelvende steward inn i kabinen, gransket hver vinge nøye, for deretter å returnere til cockpit.
Jeg ble ikke glad da jeg hørte latteren fra pilotene. Jeg drakk meg god og full da vi kom til Roma. Om det var av ruelse eller av lettelse skal jeg ikke kunne si.
