Mot hjemmet om kvelden
Gutten har samlet små skygger i sinnet
Dagen er oppbrukt, lyset er matt
Livet er levd
Langsomt fram mot huset
I huset er mor hans, og faren
Skyggene glir langsomt bort
Som svovelgult stormstøv
Etter et kraftig uvær
Kvelden kan komme nå
Helt greit dét
Nettene om vinteren
I alle de lyse nettene om vinteren
lå Sarah og stirret
langt ut i rommet – helt ut til stjernene.
Litt redd var hun, under dynen med blomstertrekk.
Men hun visste at én stjerne der ute
var hennes, til odel og eie.
Og angsten slapp langsomt taket,
I alle de lysende nettene om vinteren.
Å være barn
Det er vondt å være liten unge
når verden ikke har grenser
når blikket dras mot himmelen
og reiser ut i det svarteste svarte
Uten å treffe på faste punkter
Ingen milesten å hvile seg mot
Uendelighet, uendelighet
Små barn skulle vært forskånet for den
Ti år
Piken er et ventende siv på grunt vann,
stående skrått opp fra bunnen av flyktig sand.
Ventende stille på dager med kald vind,
som vil brekke og knuse det lille sivet.
Men ennå står hun der,
skrått opp fra bunnen,
ubrukken.
En dag
En liten gutt går med nakne og skitne ben
på en solstøvete vei som er varm og myk
Livslysten stikker ham vennnlig i brystet
Huden er rød og hvit av velvære
For dette er en av de dagene på jorden
Der veien er lang og støvete og varm
Men likevel kort
For en unge som er glad
