Da Dannelsen Kom Til Stavanger

Atlantic lærte Stavanger-folk å spise med kniv og gaffel. Det lærte dem hva chateaubriand er, og at som takk for dansen, så kjøper du en cola til dama di.

Egil Eriksson (foto) og Ingeborg Marie Jensens tekst
Mange mener at dette var starten på gastronombyen Stavanger, restaurantbyen og gladmatbyen. De kom fra Oslo, Trondheim, Østerrike, Tyskland, Sveits topp kvalifiserte fagfolk ble trukket mot Norges største og mest moderne hotell.

Unge kelnerlærlinger serverte med kulerunde øyne; chateaubriand, som de aldri hadde hørt om før og iallfall ikke kunne uttale, og sjøtunge, som de tidligere hadde gravd ned i hagen hvis de fikk en på kroken.

Vi sto med lua i hånda og ble sparket i ræva, sier en av dem. De fikk særlig gjennomgå hos den franske soussjefen Roger Violet, som aldri vasket pannene, men tørket dem med fersk loff, og den danske kjøkkensjefen Sigurd Nielsen, som kanskje var byens første PR-kokk.

Han gikk ut bokstavelig ut av kjøkkenrollen og ble i praksis public relationsjef for den nye bedriftenftet med armene foran gjestene og fortalte at «så går jeg lige ud og gjør sådan og sådan».

Men han viste seg nesten aldri på kjøkkenet, hevder de som ble herset med av ham.

Det var en god skole. Snart var de lokale lærlingene selv i gang med å lære opp neste generasjon, eller de var blitt sjefer på andre hoteller og restauranter i byen.

Dame-teen
Og endelig hadde damene fått et eget sted der de kunne gå ut på damers vis. Tidligere hadde de vært henvist til å bli med mennene sine i Klobben, men det var selvsagt en helt annen verden å kunne gå på Atlantic på Dame-te etter handleturen i sentrum lørdag formiddag. På selveste handledagen var det smørbrødbuffet i Spisesalen lørdag ettermiddag. Da gikk byens beste damer på Atlantic for å hvile bena etter handleturen, drikke te og treffe kjente, eller ha seg et ørlite glass portvin med kaker til.
Det var høy lillefinger og bredbremmet hatt. Orkesteret spilte klassisk musikk og svisker.

Det hendte en og annen mann ble slept med dit også, men først og fremst var dette damenes eget sted, slik Klobben var mennenes.

Danseskolen

Tusenvis av små piker og gutter fikk sitt første møte med Atlantic, og med det voksne livet, gjennom Liv Margrethe Røds danseskole i Sal D. Små usikre fjes og snublende trinn.

De mest belevne av de små kavalerene gikk i baren til bartender Poulsen og kjøpte cola til dansepartneren sin, fem kroner for to cola, når de riktig skulle flotte seg.

De pene Stavanger-barna ble flettet og vannkjemmet skysset av gårde av foreldrene sine. Men dansepartneren var kanskje en unge fra et sterkt religiøst hjem, som hadde sneket seg ut uten at foreldrene visste det.

Og de lærte å danse. Bare vent til du blir budt opp av en av dem.

The dansant

I de første etterkrigsårene kunne en se strømmen av ungdommer forbi Posthuset, langs Breiavatnet, opp Kleivå til Mosvatnet – og den samme ruten tilbake igjen.

Gjerne en søndag ettermiddag når det ikke var så mye annet å ta seg til. I nette kjoler om sommeren. I varme kåper og lange frakker om vinteren. Kanskje arm i arm. Kanskje sludrende med ei venninne. Kanskje kikkende på den en var litt begeistret for. Det var der en kunne treffe andre, drøse litt og høre siste nytt.

Da Atlantic kom, var det der de samme blikkene ble sendt.

Søndag ettermiddag fra klokken 17.00 til 19.00 samlet de unge seg til dans – The dansant — tedans i Spisesalen, til levende orkester. De fleste var under 30, gjerne under 25 også. Her ble det danset og pratet.

Serveringen var te og wienerbrød. Førsteportier Alf Kristensen har tidligere fortalt til Aftenbladet at alle byens unge kom til dansen, de sto i kø foran resepsjonen om lørdagene for å få billetter til te fiven.

Patent på Alikken

Kafe Alexander var byens virkelig store møtested. På Alikken var det servering fra lunsjvogn; en fiskerett til 3.50, en kjøttrett til 4.50, eller øsemat; en tykk ertesuppe med kjøtt.

De fleste spiste patent, altså smørbrød med speilegg og litt bacon. En annen variant var Sandwich California, to loffskiver med sennep, skinke og ost imellom, dyppet i pannekakerøre, stekt og servert med slangeagurk. Spiseplikten ble nemlig strengt overholdt.

Det sies imidlertid at fire unge med fire ølglass og et patent mellom seg var et vanlig syn på Alliken, og det antydes at smørbrødene hadde både to og flere turer ut på kjøkkenet i løpet av en kveld.

De strenge reglene for alkoholserveringen var et samarbeid mellom Atlantic og politiet. – Når du gikk forbi en dørvakt, gikk han helt opp i ansiktet på deg, og kjente han øllukt, så slapp du ikke inn, forteller Aftenblad-journalist Leif Amund Håland, fra tiden sin som kelnerlærling på Atlantic.

Kvinnene kunne ikke få halvlitere, de fikk ølet sitt servert i «dameglass». Hver gjest kunne få servert fire øl, mennene i halvlitersglass, damene i dameglass. Det sies at det skal ha vært «spioner» fra politiet på Alikken.

Mortepumpen

Innenfor Alexander lå Mortepumpen med husfasader fra Gamle Stavanger, kopiert av Einar Hedén, mortepumpen og basseng med levende fisk. Hotellet fikk en lokal håndverker til å lage trebutter, kobberslager Karlsen laget suppeterriner og vinkjølere, tegnet av hovmester Sørli.

Mortepumpen fikk ry som en fiskerestaurant av ypperste kvalitet, med mortesuppe og krølltorsk som spesialiteter. Mortepumpen ser i dag ut akkurat som den gjorde ved starten. Bare selve pumpen er flyttet fra den ene siden av rommet til den andre.

Spisesalen

Teatersjef Claes Gill var ifølge tidligere inspektør Alfred Hauge den første som besøkte Spisesalen ubarbert og i høyhalset genser uten å bli kastet ut. Det var her Gill spiste sine torskemiddager, krølltorsk fra Kvitsøy med tilbehør. Spisesalen var det virkelig fornemme stedet. I Spisesalen var det stil. Hvite duker og pent antrekk.

Som underholdning i Spisesalen var bare det beste godt nok, og det ble engasjert entertainere som Cliff Richard, Sara Leander, Josephine Baker.

Tidligere hovmester på Atlantic, Alfred Hauge, og hans kone Inger, som var oldfrueassistent på den samme tiden, forteller om et uventet besøk av Sonja Henie. Hun skulle egentlig til Oslo, men måtte overnatte i Stavanger på grunn av dårlig vær, sammen med alle de andre passasjerene i flyet tok hun inn på Atlantic.

Hun spiste fisk, minnes Hauge, og spanderte en ekstra god rødvin, ikke bare på seg selv, men på alle de uheldige flypassasjerene.

Den vesle kvinnen med den dype stemmen var en attraksjon blant de ansatte, og han husker hvordan kona hans strakte hals for å få et glimt av Henies chinchillapels.

Såkalte karakteraftener ble et av varemerkene for Spisesalen; italiensk aften, fransk aften og cubanske netter, der alt sto i stil, maten, orkesteret, dansepiker fra teateret og kelnere kledde i folkedrakter fra de aktuelle landene.

Walter Sørli, hovmesteren som sto bak disse arrangementene, forteller også om aftenen Den omvendte verden, da kelnerne satt ved første vindusbord da gjestene kom inn, bordene var dekket med glass med skår i, og gjestene ble fornærmet av de ansatte.

Et annet innslag den egyptiske tryllekunstneren Galli Galli, som tryllet kyllinger ut av gylfen på borgermester Middelthon. Det var sånn kø at Jernbaneveien ble stengt for trafikk, mimrer Walter Sørli.

En uke ble Spisesalen gjort om til Hurtigruten med skuespiller Gunnar Eide som kaptein, en annen gang ble hele den ene veggen dekorert som Moulin Rouge i Paris.

Hver kveld et nytt påfunn. Det var den gangen ordet helaften virkelig hadde innhold. Gjestene kom samtidig i 19-tiden, og hadde gjerne et glass sherry mens de ventet på maten. Orkesteret spilte taffelmusikk. Litt senere ble maten servert, og cirka 21.30 ble lysene dimmet.

Gjestene ble sittende hele kvelden. Eller de danset til levende musikk fra stadig nye orkestre.

Vi hadde stort sett bare faste gjester og måtte variere tilbudet til dem hele tiden, forteller Sørli. Gjestene hadde sine faste bord i Spisesalen. De kjente hverandre og engasjerte ved bordene. I den grad at ledelsen fant det nødvendig å legge ut små, diskrete kort på bordene: Inklinasjon mellom bordene er ikke ønskelig. M.v.h. Direktionen.

Utallige rogalendinger har arbeidet på Atlantic i kortere og lengre perioder. Det fløt over av folk. Kokker, kelnere, oppvaskhjelper, resepsjonister, garderobevakter.

Rom skulle vaskes, mat serveres. En stund ble det for eksempel laget mat til alle Atlantics over 200 ansatte på huset. Hotellet hadde eget vaskeri med 10-20 ansatte.

Oppvasken ble tørket for hånd, mye av den ble også vasket for hånd. Ha i bakhodet nå, at det ble servert middager til opptil 1000 personer. Fjærkre ble plukket for hånd, fisken ble renset og alt kjøttet ble partert på Atlantics eget kjøkken.

I tillegg kom folk som blådamene, de innleide fruene som hjalp til ved de riktig store anledningene, som store banketter og kongemiddager. Det sies at styreformann Sigval Bergesen O.S. alltid var med på personalfestene, og at han var der hele kvelden.

Kjendisene

Og alle de fine bodde på Atlantic når de var i byen. Operasangerinne Rita Streich, trompeter Eddie Calvert, Stan Getz, Francis Bull, Wenche Foss, William Holden, kong Olav og kong Harald.

Alle brukte Atlantic når det skulle være noe ekstra. Bare Atlantic var bra nok for de riktig fine menneskene og de riktig fine anledningene, enten det var å sjekke opp en dame for første gang, ta de første dansetrinnene, bryllupet, julebordet, den ekstra fine middagen.

Kanskje er det derfor det heller ikke er noen beskjedenhet å spore når det gjelder Atlantics egne vyer for sin virksomhet i dag.

Hotellet ble gjenåpnet i 2018 – etter ett helt års restaureringarbeid.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.