Han var der i hele min barndom, den handicappede uteliggeren, som bare gikk under navnet «Arne i Stolen» der inne i enden av Nymansveien, et strøk kalt Midjord.
Den siste gangen jeg så ham var da familien emigrerte til en av de nye «nødbyggene» i byen, Bekkefaret påpVåland, i 1957.
Han hadde på mystisk vis, som han aldri fortalte oss ungene om, blitt overkjørt av et tog, og hadde i den anledning kuttet begge beina helt oppe ved skrittet. Kanskje hadee vi funnet på historien sjøl, vi ungene.
Vel var sosial- og støtteapparatet dårlig dengang. Men de forholdene han levde under »an Arne», var rett og slett fullstendig absurd dårlige.
Men han ville ha det slik, av den enkle grunn at han ville være et fritt menneske. Og på Midjord hadde han snille folk, som var vant til å trå til for naboer i nød.
Og han hadde oss ungene. Han hadde hatt et mere strevsomt dagligliv, hadde det ikke vært for oss. Det var nemlig vi som kjørte ham rundt, slik at han kunne hvile armene.
Rullestolen ble nemlig drevet av et hjul øverst på styret, og den var tung i søle, sørpe og snø. Når Arne ropte, ilte vi til, uansett om vi var midt i leken.
Det hadde foreldrene våre lært oss opp til, skulle bare mangle.
Arne gjorde aldri inntrykk av at han frøs. Men for å kunne trives under de forferdelig skitne striesekkene han hadde over beina, trengte han alkohol.
Hans favorittdrikk var noe forferdelig søl, som han selv kalte «kvistlakk». Det var en eller annen møbelpolish, som ved litt triksing med temperatur og miksing med andre væsker, skilte ut en hard, fast klump.
Det tyntflytende stoffet, som klumpen fløt i, kunne drikkes. Jeg så ham aldri drikke annet.
Jeg så aldri at han tok til seg mat. De voksne må ha gitt ham noe, når han overnattet i kjellerne deres, sommer som vinter.
Jeg så ham heller aldri urinere eller drite. Desto mer jeg tenker over det, desto mere blir dagliglivet hans en gåte.
– Men ingen skal få bestemme øve mæ, sa han alltid. Han snakket en dialektvariant fra Arendalskanten.
Helt til jeg ble voksen, trodde jeg at ethver menneske kunne leve slik Arne gjorde det, dersom de ville det.
«Folk» kunne ikke legge seg for mye opp i livet til folk. Fattigdom var fattigdom, og vi ungene visste at den stort sett ikke var selvforskyldt, slik noen hevdet.
Men i Arnes tilfelle må fattigdommen ha vært selvvalgt. Ingen mennesker, heller ikke i slutten av 1940-tallet, kan med åpne øyne ha godtatt Arnes livsforhold.
Dersom han ikke hadde valgt dem selv.
Det er i hvert fall det jeg håper, på samfunnets vegne.
