Thriller: En Morder Ved Din Side

Leiv Amund Håland – mars 30, 2019

– Var det Poul eller Povl Dissing han het,den danske visesangeren med _»og om lidt er kaffen klar…. » Han med den særegne stemmen, som sang viser av Benny Andersen?

Jacob Siedeman så opp fra den lyserøde avisen han hadde lest i, der han satt i sofaen, i den nedsenkede delen av stuen, der sittegruppen var plassert.
Det var hans kone som hadde stilt spørsmålet. Hun satt foran pc’en i «skrivekroken» sin, tre-fire meter fra ham, i den øvre delen av dagligstuen.
Det støkk litt i Carl da hun spurte, han kjente plutselig antydningen til «harahjerte», pulsen økte merkbart, han kunne merke den i halsgropen. Hva var det egentlig hun holdt på med, hans kone?
Dagen før hadde hun vært i full gang med å pakke ferdig for et besøk hos sin danske venninne, Helga Hanssen. De to hadde vært venner helt fra den tiden Marie selv bodde i København, og Carl studerte der. På syttitallet, var det.
– Det er altså våre felles referansepunkter, tenkte Carl:
Studier. 1970-tallet. København. Helga og Carl studiekameter på jusstudiet. Carl presenterer Helga for Marie, hans kommende ektefelle.
Og de tre «henger sammen», førti år etterpå.
– Hvor mange venner og bekjente har et menneske gjennom et rimelig langt liv, undret Carl?
Ikke mange.
Det var egentlig enda én person med i denne lille flokken. Men Helga var blitt skilt fra sin ektemann, «eiendomsutvikler» Ole Hanssen.
Det hadde skjedd for allerede ti år siden.
Ole var fremdeles en venn og nær forretningsforbindelse, om ikke kompis, av Carl.
Noe som en gang i mellom kunne føre til en viss mistemning mellom Helga og Carl, de to tidligere studiekameratene fra jusstudiet ved København Universitet.
HELGA OG OLE
Helga burde ha vært sommerfugl. Hun formelig flagret rundt i andres tilværelse, alltid til stede, aldri tilstedeværende.
Ytre sett levde hun et forholdsvis aktivt og luksuriøst liv, uten jobb og med to voksne døtre, forlengst ute av redet.
– Og uten hund, brukte hun å legge til hver gang hun kom inn på livssituasjonen sin etter skilsmissen. Noe hun ofte gjorde.
Helga og Ole hadde to døtre sammen, og var besteforeldre til to, det hadde den eldste datteren sørget for.
Men luksusdyret Helga, ennå vakker i sitt sekstitredje år, hadde hverken omsorgsevne eller tid til å være mormor for de to små guttene.
Det hadde vært mere enn nok, mére enn nok, med de to jentene hun selv hadde født.
Hun hadde absolutt ikke i sinne å bli en aktiv mormor. Det hadde hun understreket allerede da hun fikk vite om datterens første graviditet.
De to fraskilte, hun og Ole, var ikke direkte uvenner etter skilsmissen, men en kan ikke akkurat kalle forholdet dem i mellom for veldig hjertelig.
De mente begge de hadde mye å være bitre og forbannede over. Og de to døtrene foretrakk helt tydelig Ole, fremfor moren deres.
De hadde et direkte dårlig forhold til henne, det nærmet seg faktis direkte fiendeskap. Hat.
Helga var litt støtt over denne utakknemligheten. Hun mente selv hun hadde vært en mor som hadde ofret mye for at barna skulle få en så god og trygg oppvekst som mulig.
– Men pytt! Tilstrekkelig mengder økonomiske ressurser kan bøte på de verste støt og skrammer livet gir oss, sa hun. Og når det kom fra Helgga, virket det opplagt riktig.
For Helga fungerte penger som det reneste balsam på en smule misstemning. Mellom barn og mor, og mellom et mannlig bekjentskap, som definitivt befant seg på eksmannens side. Som Carl.
Av ren vane hadde Helga beholdt ektemannens familienavn – eller var det bare hennes «medfødte latskap»(Oles uttrykk) som var grunnen til det manglende navnebyttet?
Det lurte ofte Carl på, også. – Tenk å hete Hanssen, når hun har Løw som pikenavn, tenkte han.
For Carl var familienavn viktige. Det forteller hvor folk kommer fra, sa han.
Men la oss komme oss videre: For en del av skilsmisseoppgjøret hadde Helga kjøpt en eiendom like utenfor byen Brignoles, i utkanten av landsbyen La Celle.
Og det var dit Marie skulle. Carl skulle, om alt gikk etter planen, komme nedover uken etter.
MARIE OG CARL
Men om formiddagen dagen før hadde Marie fått dette rolige og tenksomme over seg. Det var som om øyekontakten med omgivelsene langsomt ble borte.
Hun hadde trolig fått en idé, eller idéer, til en ny tekst, mente Carl. Hun var «på sporet etter en god historie, ja – like bak den», som hun selv hadde uttrykt det en gang.
Neste tegn på at noe slikt var i gjære var at hun langsomt nærmet seg skrivekroken, ennå usikker.
Satte seg deretter ned foran dataskjermen og stirret blindt inn i den en stund, med armene hengende slapt ned langs overkroppen. Helt løse muskler.
Carl hadde opplevd alt dette, utallige ganger. Han visste hun ville sitte slik lenge, før hun rørte tastaturet med begge hendene.
Deretter kunne hun langsomt begynne å taste. Og etter en stund kunne hendene fly over bokstavbrettet, og den hvite dataskjermen kunne raskt bli fylt opp av svarte tekstlinjer.
Men denne stemningen kunne også fort bli borte, øynene kunne bli levende igjen etter kortere eller lengre tid.
Og de usynlige fantasiene og bildene, som plutselig hadde dukket frem fra det ubevisste, fislet langsomt bort fra cellene i den bevisste delen av Maries hjerne.
Og hans velkjente Marie, hans kjære ektefelle, var enda en gang blitt «sitt normale jeg», som Carl hadde valgt å kalle det.
Og da ble Carl glad. Hver gang. Han likte ikke å miste sin kone til usynlige og ukjente makter på denne spesielle måten.
Siden Marie fikk utgitt sin første bok i 1979, en diktsamling, skrevet da hun ennå bodde i København, hadde hun skrevet nesten 15 bøker:
To diktsamlinger, sju romaner, tre novellesamlinger, et teaterstykke av typen enakter, og en biografi over den danske dikteren Tom Kristensen.
Hun hadde blitt utgitt i mange land, men den store suksessen i utlandet hadde latt vente på seg, til tross for gode anmeldelser.
Marie selv mente hun var for lite norsk, og dermed for lite eksotisk for et utenlandsk publikum.
Men, hennes lyse sinn og åpne vesen – samt at hun sjelden sa nei til en invitasjon – hadde også gjort henne til en usedvanlig populær norsk kjendis.
Ikke av den nye typen – minst av alt bloggerne, influencerne – med sitt umettelig behov for å bli sett, anerkjent, beundret, tilbedt.
Dem foraktet hun dypt. Men uten å hverken gi inntrykk av det, eller si det rett ut.
Nei, hun var et blidt og stabiliserende element i enhver setting, om det var i fjernsyn, radio eller i sosiale medier.
– Til og med plebeierne elsker henne, kunne Carl finne på å si, når han først var i det hjørnet. Og det var han ofte, spesielt når han dykket ned i en flaske edel konjakk.
Ja, den behøvde i grunnen ikke være så edel heller.
Denne neddykkingennskjedde oftere nå, etter at han mer eller mindre hadde pensjonert seg som seniorpartner i advokatfirmaet Siedeman & Wiese.
Det var et firma han og studiekameraten fra København, Oscar Wiese, hadde bygd opp sammen, etter at de kom til Norge i 1980.
Carl Siedeman var på alle måter en ekte snobb, og så ingenting galt i dét.
Han påsto han nedstammet fra tysk landadel, selv om han ble litt mer svevende når det kom til detaljene i selve stamtavlen.
Han var også misunnelig og småskåren når det gikk bra for andre mennesker, privat eller profesjonelt. Og det skammet han seg heller ikke over.
Ikke minst var han like sjalu på sin kones dikteriske evner, som på hennes suksess hos det norske folk.
Et folk han heller ikke satte veldig høyt.Men det var han klok nok til å holde for seg selv. Unntatt i godt herrelag, som allerede nevnt, med tilstrekkelig velfylte flasker på bordet.
Det åpenbart ondskapsfulle i Carls vesen hadde ført til at han var rimelig venneløs. Og trivdes godt med dét. Men i én rolle briljerte han, nemlig som sin kones alltid støttende ektemann.
Ja, han hadde utviklet rollen, som «Forfatterens Ektefelle», opp til det nesten fullkomne, ja, opp til et nivå som ikke kunne kalles annet enn virtuost.
Og han blomstret opp i all selskapeligheten som fulgte med Maries posisjon, alle premierene, middagene og omgangen med berømtheter av forskjellig slag, feriene som gjester hos «de kondisjonerede».
Og her kommer vi til et paradoks, som er altfor vanlig til ikke å være meget betydningsfullt, mennesker i mellom:
Han var – tross sin egoisme og bitende energi – en meget sjarmerende mann.
Og sjarmen ble godt støttet opp av at han hadde en staut kroppsholdning, et symmetrisk, renskåret ansikt og tykt, grått hår.
Han oste sensualitet og maskulinitet. Kort sagt: han var en flott 65-åring.
Hva var det så denne elegante, styrtrike og selvglade herremannen hadde reagert på da hans kone nevnte navnene på to danske kunstnere de begge to hadde likt veldig godt?
Jo, Carl Siedeman hadde for over 40 år siden fått en voldtektsanklage mot seg.
Og etterhvert som #Metoo bevegelsen gikk sin gang verden over, i 2017-2018, ble han derfor stadig mere angsfylt.
Han hadde en meget sterk seksualdrift, den gode Carl, og en flørt førte ofte – for ham – frem til det en kan kalle «a point of no return».
Da durte han bare på, uten en eneste tanke på konsekvensene. Slikt hadde jo alltid vært risikabel adferd, og han hadde sluppet unna med mye.
Noen «tvilstilfeller» kunne føre til en ganske stor grad av voldsbruk. #MeToo var derfor den reneste gift for Carls nerver.
Han var plutselig blitt klar over faren han befant seg i, klar over at han – før han visste ordet av det – kunne bli stilt til rette!
FRIFINNELSEN
P-O-V-L. Det var svaret på Maries spørsmål. Men Carl visste godt at det ikke var rettet til ham, spørsmålet, men var et utslag av en vane Marie hadde, når hun satt i kroken sin og skrev: Hun snakket med seg selv.
Carl Siedeman var ellers lite følsom for frykt og angst, han var, rent ut sagt, en uredd mann.
Men han hadde en Balders misteltein og hælen til Akilles i sin ellers så grunne sjel: Den nevnte voldtekts-«episoden» da han var student.
Mer enn en episode, forresten. Han hadde rett og slett blitt siktet, og senere frikjent, i en voldtektssak i København.
Denne opplevelsen hadde rystet hans stolthet noe voldsomt, og var deretter blitt godt begravd i underbevisstheten hans.
Helt frem til år 2017-18, og Harry Weinstein.
Navnet til den nesten 17 årige piken, som hadde anmeldt ham var ennå begravd der.
Det samme var ansiktstrekkene og hårfargen, kroppsformen, stemmen. Bare én ting husket han: Øynene hennes, store, tårevåte og bebreidende.
I løpet av de siste halvannet årene, kunne han bli halvgal av minnet om disse øynene.
Av og til, når det skjedde noe som minnet ham om denne hendelsen – som Maries tilsynelatende ufarlige spørsmål ut i luften i dag – kunne han bli overfalt av en sterk skam.
Så sterk at han følte trang til å kaste opp.
For en selvglad og modig mann kunne denne følelsen av skam føles fullstendig irrasjonell, spesielt når den var så sterk at han følte han kunne være i stand til å drepe.
Ja drepe, dersom han ved dét kunne forhindre at denne stygge hendelsen for over 40 år siden skulle komme folk for øret.
Marie og han hadde allerede vært gift en tid da voldtektsanklagen og den påfølgende rettsaken kom. De hadde ikke nevnt saken – ikke en eneste gang – etter at saken var over.
Men, motsatt sin mann, husket Marie alt som hadde skjedd den gangen. Og hun husket også pikens navn og alder.
De hadde de vært gjester i øverste etasje på kulturhuset «Huset» i Magstræde, og den kvelden, den natten, dagen derpå, og de månedene som fulgte, hadde altså begynt med en konsert av – nettopp – Povl Dissing og Benny Andersen.
Helga Hanssen – eller Helga Løw, som hun da het – var med, og det samme var en ung pike med kullsvart hår og brunlød i huden, Angioletta Damiani.
Nettopp dansk statsborger, boende i København siden hun var ti, foreldreløs, overført til danske fosterforeldre.
– Kall meg «Angi» hadde hun sagt. Og fortalt at hun egentlig var for ung til å sitte der, med drinken sin, hun var ikke fylt 17 år.
Det var altså hun, Angi, som senere den natten hadde anmeldt Carl for voldtekt. Hun var sammen med dem i egenskap av partner for bifile Helga.
Hans ektefelle hadde aldri siden i livet kommet med noen hentydninger som tydet på at erfaringene fra dengang hadde betydd veldig mye for synet på ham.
De var gått inn i et fornuftsekteskap med åpne øyne, og dét hadde vist seg å være en suksesshistorie i over 40 år.
Marie Berg Siedeman var i det hele tatt for lys i sinnet til å la seg slå ned av livets haglskurer.
I stedet for «brukte» hun opplevelser, og ekte mennesker, som modeller til handling og karakterer i bøkene sine. Akkurat det var det mange som ikke likte
Og en rekke intense debattrunder i massemediene, og to rettsaker, tydet på at Maries litterære forkledningsevner ikke var særlig gode. Mildest sagt!
Leserne hadde i et par-tre av bøkene hennes ingen store vansker med å gjenkjenne enkelte av karakterene.
Eller pinlige episoder fra virkeligheten, som ble gjenfortalt med stor detaljrikdom.
Marie selv var svært snill med seg selv, hun manglet helt evnen til å skamme seg over «småsynder», som hun kalte dem.
Hun hadde aldri latt andres forventninger styre livet sitt, ikke på noen som helst måte.
Hun hadde for eksempel et alkoholproblem, noe som kunne gi seg utslag i at hun kledte av seg ved offentlige anledninger. Helt umotivert.For eksempel i Universitetets Aula.
Og noen ganger, på Nachspiel, hadde hun gjennomført samleier med helt unge menn, liggende med ryggen ned mot et salongbord. Slike historier gikk rett ut til kulturlivets sladrekjerringer.
Skandale, skandale! Men Marie Berg Siedeman seilte videre i livet hver gang, med storseilet på full rigging. Carl og hun hadde alltid levd i et åpent ekteskap, så hva faen…
Stort sett var hun – i dagliglivet – temmelig lite interessert i sex. Og ble også mindre interessert ettersom årene gikk.
Men i bøkene hennes kunne det gå hett for seg, for oså Marie hadde vært tenåring da den seksuelle revolusjonen strømmet inn over vestverdenen, fra lanseringen av den første p-pillen i 1968 og fram til idag.
Det gikk mange historier om henne, selv om bare noen få av dem var sanne. Men hun brydde seg, som sagt, ikke.
Mens altså Carl, derimot, var fullstendig uvitende om at «hele Norge og halve verden» kjente til frifinnelsen i København for fire årtier siden.
Hendelsen var lett gjenkjennelig i hennes første roman, men Carl leste aldri hennes arbeider, bøkene var «for tunge» for ham, mente han selv.
Et roman- og diktlesende menneske hadde han jo aldri vært.
Svært mange mennesker kjente også godt til «Kjærlighetsredet» hans, en toroms leilighet nær Sankthanshaugen i Oslo.
Han kunne så lett ha kjøpt den, og beholdt den i aller største åpenhet, ingen ville ha reagert på det, aller minst hans egen kone.
I stedet hadde han hentet frem bortgjemte, hemmelige og ulovlige kontanter, og hadde brukt flere forskjellige mellommenn, for å kunne gjennomføre kjøpet anonymt.
Det var en transaksjon helt etter Carls hode. Og helt perfekt om den skulle kringkastes for verden.
For mellommenn er ikke av samme tause type som før i verden, før de sosiale medienes tid.
I dag vil de helst ha ågerpriser for tausheten sin, ellers er en telefon til favorittjournalisten, eller noen tastetrykk på pc’en, ikke langt unna.
Egentlig hadde Carl Sideman selv vært mellommann i hele sin yrkeskarriere, det var slik han hadde blitt nestenmilliardær, reven.
Om atferdspsykologene unnskylder, og ser bort et øyeblikk, kan en kunne hevde at Carl Siedeman var født med en lovbryters sjel.
Helt siden han var ganske ung hadde han hatt sansen for de skjulte pengestrømmene i samfunnet, og ved å kople seg til dem, og manipulere dem, hadde han blitt en meget rik mann.
Og selv om Marie bidro sterkt til husholdet, likte også hun godt følelsen av å ha slike mektige økonomiske ressurser i ryggen.
Men alt har en nedside. Økonomisk trygghet er bra, men for store formuer fører også ofte til en plagsom angst for plutselig fattigdom.
Både Marie og Carl hadde nå og da kjent den angsten. Den kunne bli svært ubehagelig, og gjorde begge nokså nærige i pengespørsmål.
Så nærige at de ofte overskred grensen til ren gjerrighet. Svindel.
Men menneskers selvbilde er en skrøpelig farkost. Når noen konfronterte Carl med ryktene om urenheter i forbindelse med eiendomshandel og byfornying, hvitvasking av svart og grå kapital, «pengeflukt» til Dubai, Cayman Islands, Panama, Luxemburg, Liechtestein, Jersey etc.. da ble han rasende.
Ja, han ble helt besatt, og dét av ekte, rettferdig harme. For omgivelsene var det som å overvære en tryllekunst. – Dét er jaggu temmelig godt gjort, bemerket en økonomi-journalist en gang han hadde blitt utsatt for Carls vrede.
Mange medarbeidere i Økokrim var også pinlig berørt av det faktum at den eneste grunnen til at Carl Siedeman hverken var siktet eller dømt for økonomisk utroskap, var den nevnte etats mangel på ressurser.
Men de måtte samtidig innrømme at mannen, og partnerne hans, var særdeles dyktige til å skjule sine spor.
DOMMEDAG
Fordi Carl var den han var, med sin uvante skamfølelse i full blomst, hadde han faktisk grunn til å frykte hva Marie holdt på med, der hun satt og skrev.
Etter lang tids ubehagelig grubling, hadde hun bestemt seg for å finne ut av hva det egentlig var som plaget henne. Derfor holdt hun en slags ibsensk dommedag over seg selv, der i skrivekroken.
Den første setningen hun skrev, helt uten å ha villet det eller tenkt det, var:
-Vi har sviktet dere – nei, forådt dere!
Uten helt å kunne forklare det: Det ver dette hun hadde gått og følt de siste månedene. Men hvorfor all denne skyldfølelsen, som var så lite henne?
Hun hadde aldri vært særlig politisk skolert. Men hun fulgte godt med på politiske nyheter, og kunne ha sterke meninger i enkeltspørsmål.
Som svært ung hadde hun vært en pågående marxist-leninist, men hvem hadde ikke vært dét ? Og hun hadde aldri lest ferdig en eneste bok av, for eksempel, Lenin. Men hvem hadde vel dét ?
Hennes eneste politiske drivkraft hadde vært protesten mot besteforeldre- og foreldre-generasjonen.
Men hva faens galt hadde vel de stakkars jævlene gjort, utenom å gjennomleve to forferdelige kriger, samt en mellomkrigstid med sult, sosial ufred og en arbeidsløshet av atlantiske dimensjoner?
Som et rimelig årene hopplyst forfatterhode, hadde hun etter hvert landet på et slags sosialistisk-sosialdemokratisk koldbord, der hun kunne plukke ut sine skiftendes politiske standpunkter, etter hvert som det dukket opp enkeltsaker, der en bare måtte ta standpunkt,.
Om en da ikke ville bli frøset ut. Av Forfatterforeningen, for eksempel. Og det ville en jo ikke!
Det var slik en gjorde det i de kretsene hun ferdedes i, der medlemmene – lik henne – trodde de hadde en god følelse for «tidsånden», for landets og folkets og, sist men ikke minst, resten av verdens, velferd.
Men i løpet av de siste årene var hun blitt riktig forvirret. Begreper som dekolonarisering, identitetspolitikk, krenkelsesfrie områder, appropriasjon, dekonstruksjon, gentrifisering og den stadige mer hatefulle debatten omkring innvandring…alt dette gjorde henne usikker, redd og nedstemt. Hva var det som skjedde i verden?
Folk var jo så sinte. Og sintere ble de, nærmest dag for dag. Og antallet saker å bli sinte for, vokste i antall. Det raste en sinne-epidemi over hele verden.
De stakkars jævlene som opponerte mot all denne enigheten, fordi det slett ikke var noen enighet, ble spikret opp på låveveggen. Der kan dere henge og skamme dere, brunt pakk dere er!
I Frankrike måtte slakterbutikker og pølsemakere ha politivakt, på grunn av voldelige veganere. I Sverige ble pelsdyrbønder drapstruet, og driftsbygninger hadde blitt påtent. Av dyrevenner. Hva faen var det som foregikk oppe i hodet på folk?
Slik Marie så det- hvorfor var det i den senere tid bare to politiske bevegelser som eksisterte i den offentlige debatten? «Venstresiden» og «Høyrepopulismen»? Hvor var rørleggeren, elektrikeren, vernepleieren, ferjematrosen og alle de andre?
Ikke «Folket». Eller «Folk Flest.» Men Befolkningen!
Det var slike tanker en forvirret og stadig mer ulykkelig Marie Berg Siedeman hadde gått rundt med de siste månedene.
Derfor hadde hun bestemt seg for å gå tilbake helt til den spede begynnelsen av sitt voksne liv, til fødselen som fullverdig medlem av samfunnet, det politiske mennesket.
Til Københavner-årene. For dagens utvikling minnet henne sterkt om hennes eget politiske raseri som «68»er. Og det var ikke noen god følelse.
For i den perioden hadde hun skrevet hyllingsdikt til massemorderne Stalin, Mao,, Pol Pot og Ho Chi Mihn. Hun hadde dem liggende ennå, håndskrevne.
Teksten på dataskjermen vokste, fra hjernen hennes fløt det ut episoder, bruddstykker av samtaler og diskusjoner, minner fra de politiske møtene hun hadde overvært, minner om venner og uvenner, triste minner og gode minner…alt nådde dataskjermen i en stadig sterkere strøm.
Og det var nok her Carl – utelukkende sett fra hans egens synsvinkel, selvfølgelig – hadde mest å frykte. For den drevne skribenten Marie sparte intet eller ingen, og hun gikk inn i handlingen med en ekstrem grad av detaljrikdom. Ingen omskrivninger der i gården!
MARIES SUPERMANN
Da Marie nådde 18 år, skjedde det noe i familien hennes. Faren ble idømt halvannet års fengsel. Stor skandale i Stavanger, selvfølgelig. Den stadig mere tåredryppende moren hennes stengte seg nå helt inne for å pleie nevrosene sine på full tid.
Hennes vennlige og stillferdige far hadde god råd, selv om han skulle tilbringe halvannet år i fengsel. I forholdsvis ung alder hadde han solgt unna sitt suksessrike revisjonsselskap for en meget anseelig sum, og hadde siden gått mye og sullet i halvfylla.
Han gjorde ingen stor skade med den stillferdige alkoholismen sin. Men én dag i uken ble han overlatt helt til seg selv, sammen med noen flasker rødvin, og det var hver onsdag.
Da invaderte morens venninner huset for å spille bridge, og faren hennes ble gjemt bort på et loftsrom, som var innredet for akkurat det bruket. Rommet hadde også et gammelt, tungt og svart telefonapparat.
Plutselig en dag sto politiet på døren. Faren hadde under sine onsdagsbranderter ringt rundt til helt tilfeldige mennesker, og kommet med en kort beskjed før han la på.
Beskjedene var av typen «Du må se deg over skuldrene resten av livet, kammerat», «Vi vet hvor du bor», «Barnet ditt har blitt et mål, min venn. Pass på!»
Slike korte beskjeder, så mye usagt.
Det kan bli mye frykt ut av slikt. Og opptil flere års fengsel.
Men for Marie betydde denne hendelsen at hun fikk friheten sin, fullt og helt. Ja, hun ble faktisk tilskyndet til å droppe ut fra gymnaset og dra hjemmefra av sin mor, «for å komme bort fra skammen», som hun uttrykte det. Med full økonomisk kompensasjon for «tapet av et normalt familieliv».
Hennes bror var allerede utdannet revisor. Og Marie dro rett til København. Hun ville bli bildende kunstner, og søkte seg til Det Kongelige Danske Kunstakademi.
Det gikk ikke lange tiden før hun innså at kunstens tornefulle vei er belagt med søknadskøer og alle mulige slags krav om ulike kompetanser. Og et stadig krav om talent. Talent!
Hun begynte å henge ute med en gruppe andre wannabee kunstnere. Mye festing, mye drikkerier, svært mye sex, mye selvsmidd filosofi, oftest av østlig art, og oftest i kombinasjon med sex og forskjellige typer dop. Mye Kamasutra, altså.
I ledige stunder, det vil si mellom all festingen, begynte hun å skrive. Mest dikt, til å begynne med. Men hun bar også skisseblokken med seg overalt, hun var ennå fast bestemt på å bli maler.
Hun drev, mere eller mindre tilfeldig, inn i en skare av marxist-leninister, og det vekket for første gang hennes politiske engasjement. Og det var gjennom denne nyvunne manien på marxist-leninismen, hun traff Carl.
Han var leder i en mindre trotskistisk studentforening, en meget sint ung mann fra Mols, der faren drev med oppdrett av griser.
Faren var altså en ekte dansk flæskebonde. Og etter Carls mening skulle han bli det aller første offeret fra det danske land-boursjoasiet, når den uunngåelige folkets revolusjon kom.
Carl hadde også andre måter å vise sin forakt for danske landmænd.
Han spiste ikke produkter fra svin, kanskje unntatt en og annen frikadelle, som en rasende protest mot sin eiegode far og sin egen lykkelige og svært priviligerte barndom.
Han var en i det store og hele en særdeles rasende ung mann, en egenskap som trolig stammet fra hans koleriske mor.
Men den medfødte trangen til å kjøpe billig og selge dyrt, en egenskap som ble stadig mere fremtredende, jo eldre han ble, kom nok fra faren, den jydske flæskebonden.
Første gang Marie traff ham, hadde ryktet hans allerede nådd henne. Han studerte jus, javel, men i tillegg ville han bli siviløkonom, og tok kveldskurs på Handelshøjskolen. Han hadde også tid og ressurser til å drive et omfattende politisk arbeide.
Marie hadde aldri møtt et menneske med en større arbeidskapasitet, og som tilsynelatende trengte så lite søvn og hvile , som Carl. Han var ustoppelig.
De ideologiske foredragende hans var intense, og manglet totalt enhver tvil om viktigheten av det han og tilhørerne måtte være forberedt på å ofre alt for:
Overtakelsen av Staten, med et etterfølgende proletariatets diktatur. Deretter: oppbyggingen av en ekte kommunistisk samfunnsorden.
Den pragmatiske, selvsikre og optimistiske Marie ble i en periode helt overveldet av Carls intensitet, energi og seksuelle tiltrekningskraft, og levde noen måneder i en nærmest rusliknende tilstand.
Men rusen gikk fort over, og måtte vike for pragmatismen hennes. Hun bestemte seg for at flæskebondens sønn hadde egenskaper, som gjorde ham passende som hennes makker for resten av livet.
Marie Berg var, som tenåring og ung voksen ikke oppsiktsvekkende vakker. Carl var omgitt av feminin skjønnhet, og kunne velge som han ville. Men også han hadde en sterkt pragmatisk side. Slik ble de to knyttet stadig tettere sammen.
Og det gikk ikke lang tid innen de giftet seg, og tok tilhold i et lite rom med kokeplate i Christianshavn. Den hemmelige ektepakten deres inneholdt essensen i det livslange forholdet deres:
1. De måtte ikke oppleve graviditet. Marie måtte altså ikke føde, og det måtte heller ikke Carls elskerinner. Kort sagt: Ingen barn.
Bakgrunnen for at denne avtalen skulle kunne holdes var at p-pillen, cirka 10 år tidligere, hadde kommet inn i menneskenes liv.
Fra ungdomsopprøret fra 1968, resulterte dette i et horeri blant de unge opprørerne, som bare kunne sammenliknes med etruskernes utskeielser i hundreårene før romerrikets fremvekst.
2. Alle utenomekteskapelige forhold måtte skje med den største grad av diskresjon.
3. De måtte dele alt. Det gjaldt penger og det gjaldt alle andre ting, som kunne ha innvirkning på deres liv.
4. Denne pakten måtte holdes hemmelig, fordi den kunne tolkes, som en avtale mellom to dypt selvsentrerte og egoistiske mennesker. Noe det selvfølgelig også var.
Carl var nesten ferdig som siviløkonom, men i jusstudiene hadde han sakket litt akterut. Nå gikk han tilbake til den drepende døgnrytmen, fordelt på jus og politikk. Og med litt søvn inn i mellom.
Marie hadde nå gitt opp malerkunsten Hun skrev mye og intenst, og drømmen om å bli en stor maler ble gradvis erstattet av trangen til å uttrykke tankene sine om dette og hint, skriftlig. Nå ville hun dikte.
Den trange enrommeren ga ikke mye plass for fred og ro. Derfor satt hun mye på kafeer og vertshus og skrev.
I Christianshavn dukket det nemlig stadig opp venner og bekjente, som «kræsjet» inn, for å få seg noen timers lenge ettertraktet søvn. De manglet fast bopæl, så de var avhengige av andre for å kunne få seg noen timer på en tynn madrass på golvet.
Hvilen trengte de, for eksempel,etter en ukes intens flatfyll, eller etter en periode med hardt arbeid i atelier, verksted eller auditorium.
«THE INVESTOR CONNECTION»
Carl hadde funnet en måte å tjene noen ekstra kroner på. Det medførte at han kunne bli borte over noen dager.
Ofte, når han stakk innom deres lille studio, hade han med seg velfylte, brune konvolutter. Marie kunne ikke dy seg, og kikket oppi en av dem en dag. Hun så bunter av pengesedler der, hundretusener av kroner.
Etter det synet fant hun ut at det nok var viktig at hun visste så lite som mulig om Carls forehavender. Hun ble ikke direkte redd, men ante at Carl tok risikoer som også hun kunne få merke konsekvensene av.
Det hun forsto, var at Carl trolig ble brukt som stråmann når kontante penger skulle flyttes – for eksempel gjennom hvitvasking via investeringer i aksjer, obligasjoner, etc.
Det dreide seg i hvert fall om penger som ikke måtte «stå stille», slik at en eller annen snok fra politi eller skattevesen fikk fert av kontantstrømmen.
Å bruke nylig utdannede siviløkonomer som «investorer» var en av mange finurlige løsninger på dét problemet.
Carl begynte å drive vekk fra de revolusjonære forpliktelsene sine. Og han ble mere skvetten og depressiv. Da kom nyheten om Ulrike Meinhofs selvmord 9. mai 1976 i Stammheim-fengslet i Stuttgart.
Den første generasjonen hadde blitt arrestert allerede i 1972, og Carl kjente til de motsetningene som hadde oppstått i løpet av fengselsoppholdet. Det var det som smertet ham mest opp gjennom 70- tallet.
Det var derfor selvmordene til Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe, også de innsatte i Stammheim-fengslet i Stuttgart – knekket Carls politiske engasjement for godt.
Han anså selvmordene som det endelige nederlaget for tanken om et kommunistisk samfunn, også i Vest-Europa.
Dagen etter selvmordene – sent på kvelden 19. oktober 1977 – ledet Carl et møte med de døde RAF-medlemmenes advokater, i et lokale eid av København Universitet (noe som skapte betydelig røre i danske massemedier dagen etter).
Advokatene hevdet på møtet at deres klienter var blitt kaldblodig myrdet av tyske myndigheter, og de to advokatene ble på sin side hånet og spottet av politifolk fra det tyske etteretningspolitiet, som hadde fulgt advokatene over grensen.
De tyske politifolkene gikk i fotside, svarte lærjakker. Det var den reneste parodien, men ingen følte trang til å le.
Det var i det hele tatt en helvetes kveld, og de slukørete revolusjonære fant ingen annen trøst etter møtet enn å pælme nedpå en anseelig mengde elefantøl på et nattåpent vertshus like ved møtelokalet.
Marie så ikke Carl på minst tre uker. Han gjemte seg vekk for verden i en enestående fyllekule, for nå var livet hans over, til helvete med den forestående avslutningen av jus-studiet…og i det hele tatt.
Men etter tre uker og noen dager dukket han i opp i Christianshavn, edru og nybarbert. – – Det er på tide å bli ferdig med studiene, sa han bare. Pengetrafikken tok han også opp igjen.
De fikk leie en billig leilighet i Carstensgade på Vesterbro. Den snille verten var en slesk drosje-eier som var medlem av Carls «investor»-gruppe. Livet begynte å gå på skinner igjen.
Så kom helvetes-kvelden på «Huset». Marie ble som vanlig full, men klarte å komme seg hjem, og i seng, på egen hånd. De andre fortsatte med drikkeriet i lysløypa utover natten.
Dagen etter ble Marie vekket av at det sto to politimenn utenfor døren. De kunne fortelle henne at hennes ektemann satt i forhør på Politihuset, anklaget for voldtekt av en pike, dansk statsborger, 16-17 år, med bakgrunn fra Frankrike, nærmere bestemt Marseile.
Tatt hånd om av barnevernet etter at faren – eneste forelder – var blitt skutt og drept i bandeoppgjør, og utplassert hos danskefosterforeldre.
Hun hadde kommet vaklende inn på Rigshospitalets skadestue i tre-firetiden på natten, og fortalte at hun var voldtatt. De obligatoriske prøvene ble tatt, og politiet ble varslet.
For en gangs skyld reagerte politiet raskt. De kjørte til den restauranten piken hadde oppgitt, og pågrep Carl. Helga ble også tatt med, som mulig vitne. Nå, sent på formiddagen neste dag satt de to i avhør på Politigården.
Marie følte seg elendig, men var tvunget til å ta realitetene innover seg. Først og fremst måtte hun ikke gjøre situasjonen verre for Carl, så hun hyklet en voldsom overraskelse over at hennes kjærlige ektemann, den nesten ferdig utdannede juristen og siviløkonomen Carl Siedeman, sønn av en ekte, jydsk samfunnsstøtte, osv…
Politifolkene fikk hele tiraden, og allerede mens de to satt der, dukket Carl opp. Løslatt, men med utsikt til en siktelse for grov voldtekt. Han var tydelig rystet, og gikk rett til sengs, etter å ha hevet innpå noen saftige doser konjakk.
Tiden før rettssaken var preget av at de begge forsøkte å komme seg over det sjokket det hadde vært å bli utsatt for en grov inngripen i deres privatsfære, og det fra samfunnets dømmende makt.
Men de kom begge fort til hektene igjen. Og selve rettssaken ble et slags antiklimaks. Den anklagende piken hadde vært overstadig beruset da hun dukket opp på skadestuen, aktor virket trett og uinteressert,.
Og Helga hentet plutselig fram en ren løgn om at hun hadde «stått vakt» for de to turtelduene utenfor dametoalettet de brukte, og hun hadde ikke oppdaget annet enn at dette var en gjensidig avtalt kjønnsakt.
Og Carl kom med en innrømmelse av – som forklaring på offerets skrammer og sår – at han ofte kunne hengi seg til en opptreden av «ganske grov karakter» under selve sexakten.
Marie var sjokkert, hun hadde ikke trodd at hennes venninne hadde mot til å begå mened. Men dette vitnesmålet veide nok ganske mye i den vektskålen som retten brukte da de frifant Carl Siedeman, dansk statsborger, for grov voldtekt.
Som vi allerede har nevnt, hadde denne damenes venn fått seg et dyptgripende, sjelelig sjokk. Det var ikke basert på noen form fort skyldfølelse, mere på såret stolthet.
Trodde noen i hele verden at han, alltid omgitt av kvinnelige beundrere, som alle svært gjerne ville til sengs med ham, måtte ty til en simpel voldtekt for å få viljen sin. Litt hardhent og røff fysisk makt, javel…men voldtekt. Skammen sved.
Det var enda en ting som rystet ham etter rettssaken. Han ble «innkalt» til ledelsen av det skyggenettverket han hadde vært medlem av en god stund nå.
Og beskjeden herfra var meget brutal. De gikk ikke i detaljer, men Carl forsto likevel meget godt at han hadde skjemt seg så mye ut, ved å «eksponere seg», at han godt kunne sees på som en risiko, som måtte fjernes.
Etter den beskjeden fikk Carl fatt på studiene igjen, og i 1979 var han ferdig uteksaminert. Han var mere enn enig med Marie om å flytte til Norge, i første omgang til et lite, eldre, hus i Drøbak, like utenfor Oslo.
Maries far – fengselsfuglen og den stillferdige alkoholikeren – bidro med det meste av det de trengte økonomisk, mens Carl fikk ordnet med de nødvendige lisenser til å kunne praktisere som advokat i Norge.
Og Marie skrev. Og hun skrev. Ett år etter at de var kommet til Norge, fikk hun antatt sin første roman. Året etter fulgte en ny. Og etter hvert var de i stand til å brødfø seg selv, de to tidligere revolusjonære.
Og medlemmer av en generasjon som etter hvert skulle overta og bestemme retningen til det norske samfunnet til flere tiår etter tusenårsskiftet. Uten helt å gi opp sine aspirasjoner om et kader-styrt samfunn. Som skulle styres etter deres idealer.
Flittige og dyktige Carl sendte bud på en studiekamerat fra København. Han hadde slett ikke til hensikt å sykne hen i jussens bakgårder, og hadde tidlig planene klare for et advokatfirma, med hovedvekt på juridisk-økonomisk hjelp til næringslivet. Det ble lagt til Stavanger, Maries hjemby.
Begge de to studiekameratene var fremdeles tilknyttet nettverket i København, men de var allerede forbi stadiet som pengemuldyr. De var blitt forfremmet, rett og slett fordi de hadde vist seg å være svært nyttige for «nettverket i skyggene».
Og denne sidevirksomheten hjalp godt på firmaets økonomi de første årene, men det medførte også en stor risiko. For denne virksomheten fulgte bare i liten grad det norske lovverket.
Men stadig rikere ble de, begge to. Men ved 65 års alder trakk Carl seg mere eller mindre ut av den daglige driften, han var ferdig med den delen av livets.

Så hvorfor ikke helt og fullt ta for seg av de livets gleder, som hans kones suksess hadde ført med seg? Nå ville han bruke den formuen han hadde tjent opp.
ANGIOLETTA
Hennes far – skutt og drept av to ungdommer fra en annen klan – var ikke fra Marseilles, slik han hadde fortalt de danske myndighetene.
Som flyktning fra konkurrerende banditter, kom han direkte fra Korsika, via Marseille, Lyon, Warszawa, Rotterdam, Amsterdam, Hamburg, for til slutt å bli innhentet av fienden i København.
Da han ble skutt og drept, var han hallik for én ung kvinne, som oftest trakk i – eller i umiddelbar nærhet av – Istedgade, like bak Hovedbanegården.
Det var riktig at han hadde oppholdt seg hos slekninger i Marseilles i noen uker, men han var ikke trygg der, så han fortsatte flukten gjennom Europa.
Korsika ligger bare 16 mil fra kysten av Frankrike, og fram mot 1970-tallet var kampen for løsrivelse godt organisert og aktivt til stede på hele øya.
Men helt fra 70-tallets begynnelse begynte en foruroligende utvikling: Frihetskjemperne – som alltid hadde hatt et innslag av rent kriminelle hensikter – ble i stadig større grad kjeltringer, de mange sammenslutningene av frihetskjempere gikk over til å bli rene mafia-klaner. Denne utviklingen har fortsatt helt frem til i dag.
Angioletta Damianis mor het Rosa. En vakker dag i byen Porticcio, etter å ha kjøpt sigaretter, kom hun ruslende langsomt tilbake til den flotte Mercedesen sin. Her opplevde hun den forsmedelse å få åtte skudd i bakhode, nakke og rygg, fra to håndvåpen. De to pistolmennene kom seg unna på moped.
Ingen hadde selvfølgelig sett noe. Morderne ble aldri tatt, selv om alle innfødte innbyggere i Porticello godt visste hvem som sto bak mordet. Men krigen fortsatte, og alliansene mellom krigens parter, skiftet hele tiden. Det var farlige tider på Korsika.
Åtte kuler på kloss hold! Det var ikke bare et tilfeldig mord, altså, fra mennesker som – for eksempel – hadde noe å hevne. Det var en beskjed. Med et klart budskap: – Dette er nå vårt territorium, ikke Damiani-familiens!
Lille, tykke og kjerneblide Rosa var nemlig mafiasjef. Hun hadde for ti år tidligere blitt valgt til ordfører i byen, men måtte gå av etter ett år, da det ble klart at hun drev som horemamma, med utgangspunkt fra de to restaurantene «Pussy Cat» og «Cesars Place». Begge eid av hennes mann, Carlo Damiani. Stråmannen hennes var varaordføreren.
Noen år senere ble hun igjen valgt til ordfører, med 75 prosent av stemmene, men måtte igjen gå av to år senere, denne gangen fordi hun hadde underslått store summer fra byens felleskasse.
I tillegg til å ha snytt på egen skatt. Men hun hadde så stor makt i den vakre turistbyen, at hun fikk ordnet det slik at den eldste datteren hennes ble ordfører i hennes sted.
Men etter mordet var familien Damiani, eller rettere sagt, familien Michelosi, som Rosa kom fra før hun giftet seg med Carlo Damiani, spilt ut over sidelinjen. En av brødrene hennes ble skutt og drept to dager etter mordet på henne selv.
Etter svogerens død, så ikke Carlo Damiani noen annen utvei enn å «forsvinne» fra Korsika, og på den måten signalisere at han var ute av gamet. Han mente at dét var den eneste måten å redde livet på.
Han tok den yngste datteren med seg, og dro over til fastlandet. Den eldste datteren hadde bestemt seg for å ta opp kampen.. Da Marco Damiani ble myrdet i København, var Angioletta nettopp fylt ti år.
Med det samme hun fikk vite om mordet på faren, stakk hun av fra det usle hotellrommet hun og faren hadde bodd i fra første dag i Danmark. Hun visste hun var sterkt utsatt, og ble gående som anonymt gatebarn i flere måneder.
Til slutt ble hun hanket inn av en utepatrulje fra det københavnske barnevernet, og satt bort til fosterforeldre. Etter den hastige flukten ble hun tilsynelatende aldri forsøkt oppsporet av morderne, eller angrepet på noen måte. Men hun var våken og vaktsom. På Korsika går ingenting i glemmeboken.
Men hun befant seg alene i et fremmed land, og hun turde ikke ta risikoen på å kontakte sin tallrike familie på Korsika og i Marseille. Derfor ble hun mye rekende rundt i gatene, sammen med andre rotløse tenåringer.
Fosterforeldrene var engstelige, for disse byturene gikk sterkt utover skolegangen hennes. Det ble skulk på skulk på skulk, og bekymringsmeldingene kom til fosterhjemmet med jevne mellomrom.
Da hun var 16 år, besøkte hun sitt første vertshus. Snart var hun fast inventar, og begynte å selge seksuelle tjenester. Men i liten skala, bare nok til å kunne kjøpe ting hun fikk lyst på, uten å måtte tigge fosterforeldrene om penger.
Det gikk i og for seg greit i de første årene, selv om Angioletta slett ikke trivdes i det kalde og fremmede Danmark. Hun lengtet tilbake til den lille byen på den lille øya, med sine høye fjell og dype, trange daler og juv. Og sol.
Men hun var gammel nok til å vite at det ville kunne medføre livsfare for henne, dersom hun prøvde å kontakte søsteren eller onklene i Micholesi-familien. Hun kjente ikke utfallet av den mafiakrigen faren var rømt fra, ja – det mest sannsynlige var faktisk at søsteren også var drept.
Carl Siedeman svevde i lykkelig uvitenhet om at den 17 årige piken, som hadde anklaget ham – med rette – for grov voldtekt, på denne måten hadde reddet livet hans.
For hadde Angiolettas klan fått opplysninger om det som hadde skjedd med henne den skjebnesvangre kvelden og natten på «Huset», hadde ikke livet hans, eller – for den saks skyld – Maries og Helgas liv, vært fem sure sild verd.
Men Angiolette tok ikke kontakt med slekten sin før hun var fylt 25 år. Og nevnte aldri hvem som var far til det guttebarnet hun fødte cirka ni månder etter den fryktelige kvelden, selv om onklene hennes forsøkte å slå det ut av henne med sinte stokkeslag.
Søsteren hennes var død, men ikke som resultat av en kule i hodet, men etter et langvarig og smertefullt sykeleie, med eggstokk- kreft.
Hun giftet seg ikke med noen av de mennene familien valgte for henne, trass i trusler og nye stokkeslag. Hun var minst like viljesterk som moren hadde vært, det fant de til slutt ut, både i Damiani- og Michelosifamilien.
Hun fikk gjøre som hun ville. – Men uten en sterk mann til å beskytte seg, er hun fritt vilt, spesielt med den horeungen på slep, sa slektningene hennes.
Dette var utvilsomt korrekt, sagt på Korsika. Det var fremdeles mafiakrig sør på øya, og Angioletta – kun fordi hun var et medlem av Damiani-Michelosi-familien, var slett ikke trygg. Men mest av alt gjaldt dette sønnen. Han var hurtig blitt som fjetret av det korsikanske miljøet, og tilpasset seg urimelig fort.
Derfor tok hun ham med seg tilbake til København, for deretter å dra tiI Norge, til Stavanger, fordi hun hadde en sterk tro på at Gud ville at sønnen hennes burde være nær faren sin. Som på det tidspunktet var blitt rimelig godt kjent advokat i byen. Og Marie var på god vei til å bli forfatterkjendis.
Etter tre år i Stavanger, giftet hun seg med en maler/tapetserer fra Kvinesdal. Og hele tiden holdt hun samtidig tett kontakt med klanen sin på Korsika og i Marseilles. Det samme gjorde – og det i foruroligende grad – sønnen, som nå var blitt ni år.
Han var stolt av sin korsikanske arv, og beundret onklene sine temmelig mye mere enn adopivfaren fra Kvinesdal. Angioletta hadde ikke fortalt ham hvem den biologiske faren hans var, og sto det til henne skulle det forbli slik. I all framtid!
Allerede nå, før hun var fylt 30 år, hadde hun begynt å flyte ut, og med årene ble hun minst like tykk og tett i kroppen, som moren hadde vært. Den 17 årige sylfiden fra Københavns natteliv var borte for godt.
Hun var et menneske fra et samfunn som sjelden ga unge jenter en sjanse i livet, et tungt og trangt machosamfunn, der livet ikke tilhørte dem som ikke kunne slå fra seg.
Og hun hadde startet ungdomstiden med å drive mere eller mindre for vinden i Københavns gater og vertshus, hele tiden på vakt for fare sørfra.
Men hennes største snublesten i livet hadde kommet i form av en flott fyr fra Mols, som hun hadde truffet gjennom Helga Løw.
Hun ble fullstendig besatt av Carl Siedeman, hun kom til å elske ham intenst hele resten av sitt liv, gjennom en håpløs og ødeleggende avstandsforelskelse. Han var ond da han voldtok henne, men hvor store forhåpninger hadde hun gitt ham?
Var det kanskje hennes oppførsel, som hadde utløst det voldelige i Carl? Litt etter litt var det dette svaret hun endte opp med: Jo, hun hadde ogå skyld i det inntrufne.
Carl hadde trukket henne til Stavanger. Hun elsket ham intenst, men var fornøyd med lite. Det var nok for henne å puste inn den samme byluften som Carl. Og sønnen hennes, deres felles barn, bodde i samme by som faren. Angioletta led av en meget alvorlig form for kjærlighetssyke.
Nei, livet hadde ikke fart godt med den nå gifte fruen, og hun ble litt etter litt plaget med » nerver». Angsten hennes, og hennes manglende kunnskaper, og hennes manglende selvtillit, gjorde at hun søkte mot jobber som var enkle å utføre.
Hun ville også gjerne arbeide alene, som for eksempel i vaskejobber i større bygg, utenfor kontortid, der hun kunne utføre de pålagte oppgavene i fred og ro.
Men hun tok også jobber på restaurantkjøkkener, i oppvasken eller skrubben. Og her begynte hun å interessere seg for hva de andre ansatte drev på med.
Litt etter litt ga hun en hjelpende hånd med matlagingen, og ble etter hvert litt av en mesterkokk selv. Men hun sa bratt nei når hun ble tilbudt stilling som kokk på en av restaurantene. – Det får da være måte på, tenke Letta. Så god er jeg ikke!
Men hun søkte da Carl og Marie ville ha hushjelp med kjøkkenferdigheter, og fikk jobben. Den dagen hun møtte opp til intervju, holdt hun på å besvime av skrekk. Men ingen av de to gjenkjente henne.
Hun hadde måttet anskaffe seg briller like etter 20 års dagen, og det maskerte henne godt, sammen med alt fettvevet hun hadde lagt seg til de siste årene. Og både fornavn og etternavn var forandret.
Angioletta fikk jobben. Og tilbrakte fire timer hver dag i sin elskedes elskedes hus, i tillegg til at hun lagde maten når de to arbeidsgiverne hadde middagsselskaper. Angioletta var lykkelig.
HVA BLE SKREVET NED?
arie hoppet i stolen da mobilen hennes plutselig ringte. På displayet så hun at det var Helga som ringte. Åh, Gud! Hun hadde helt glemt reisen til Frankrike. Hun skulle jo ha reist i morges. Helga måtte være fra seg av bekymring.
Det var Helga ikke. Hun sto utenfor ankomsthallen på Nice-flyplassen, det hadde de ikke avtalt, men Helga hadde lyst på en luftetur, så…
– Du kom ikke med Stavanger-flyet til Norwegian. Har det skjedd noe, spurte hun Marie.
Ah, jeg er senil, intet mindre. Jeg fikk plutselig noen gode ideer til en tekst, og ville skrive dem ned så fort jeg kunne. Så trådte seniliteten inn, jeg glemte alt rundt meg. Du må virkelig unnskylde, jeg kommer med fly i morgen, helt sikkert, sa Marie.
— Den store forfatteren har en stor tabbekvote hos meg. Jeg skriver det på den, jeg. Da sees vi i morgen, sa Helga. Og brøt forbindelsen.
Carl satt musestille. Han ventet på at Marie kunne ta ut innholdet i det hun hadde skrevet på en minnepinne, slik hun pleide å gjøre. Minnepinnene hennes lå i en skuff ved siden av skrivebordet, og den pleide ikke være låst. Han brant etter å lese hva Marie hadde skrevet i går og i dag.
Samtidig kunne han ikke dy seg for å føle ergrelse over de tusenlappene som var gått tapt på Maries ubrukte flybillett. Hun reiste jo ikke på billigste klasse, hans kone. Men han kunne vel kanskje få skaffet tilveie en lege-erklæring…?
Klokken nærmet seg sju om kvelden. Snart dagsrevytid. Marie hadde sittet hele dagen foran pc-skjermen, bare avbrutt av toalettbesøk og en matpause. Carl hadde jobbet en del i hagen, det var et arbeid han likte, kanskje fordi det var en liten rest igjen av bonden i ham ennå.
an hadde vært en tur i Hillevåg om formiddagen, for å handle inn mat til seg selv, og ble overrasket over at Marie fremdeles arbeidet ved pc’en da han kom tilbake. Hun hadde kanskje pakket ferdig, tenkte han. Men nå viste det seg altså at hun hadde mistet flyet.
– Når skulle du egentlig ha reist, spurte han.
– Klokken 15, svarte hun. Etterfulgt av en arrig knurring, -rrrrrrrg! Jeg har begynt å bli senil, Carl. Da må jeg bare komme i gang med å pakke ferdig. Jeg får fortsette skrivingen i Frankrike.
Og så styrtet hun ut av stuen. Skrive ferdig i Frankrike? Da tar hun med seg pc’en til La Celle, tenkte Carl. Han handlet raskt. Først bort til pc’en, nei – hun hadde ikke logget ut før hun gikk.
Carl tok en tom, men ferdig formattert minnepinne fra deres felles lager, stakk den inn i usbinngangen, fant hurtig Maries fil, og overførte den til pinnen. Det var gjort i løpet av et minutt eller to. Likevel var han hurtig i pusten, da han var ferdig. Han stakk mnnepinnen i bukselommen, og satte seg i sofaen igjen.
Det går et fly fra Sola klokken seks i morgen tidlig. Kan du sjekke om det er plasser ledige, og bestille en billett til meg om det er. Helst på en av de fremste setene, ropte Marie til ham fra andre etasje. – Jada, svarte Carl.
Han gikk inn på SAS. Jo, én ledig vindusplass på rad 1, på flyet til Nice, via København. Da var det også plass til Maries lange – og fremdeles slanke – legger. Fra København måtte hun nøye seg med en plass mot midtgangen, på tredje rad.
Den kvelden lå de lenge og snakket sammen, før de sovnet. Marie var for oppspilt til å kunne sove, hun lå bare og døste, før hun sto opp for å gjøre seg klar til flyturen, klokken fire.
Da hadde Carl nettopp sovnet, og hun bestemte seg for å ikke vekke ham, men heller skrive en hilsen til ham , og legge den på kjøkkenbordet. De skulle jo treffes allerede om en uke.
Klokken kvart på fem kom drosjen hun hadde bestilt, og klokken ti over seks lettet Københavflyet, med Marie ombord. Hun slapp å vente lenge på Nice-flyet i København, og sov tungt helt til kapteinen meldte at de var begynt innflygingen til Nice Côte d’Azur-flyplassen.
Da var klokken tolv, og Helga var også denne dagen uoppfordret møtt opp på flyplassen. De to venninnene hilste hjertelig på hvarandre. Marie ringte Carl og meldte fra om at hun var vel fremme i Nice. Carl svarte at han gledet seg til å komme etter om en uke.
Grunnen til det var at det denne uken, var oljemesse i Stavanger, og som mangeårig og fremtredende medlem av norsk næringsliv, og som styremedlem i flere større norske bedrifter, følte han seg forpliktet til å vise ansikt, om ikke annet.
Så. Kvelden etter at Marie hadde reist, satte han seg ned for å snoke i hennes omfangsrike Word-dokument. Da en time hadde gått, var han klar over at hannikke kom til å få sove denne natten. Han satt helt fjetret av det han leste. Og slik gikk hele natten.
Omlag klokka åtte sovnet han på sofaen. Han var utkjørt, ja. Men mest av alt var han rystet og redd, langt inn i sin syndige sjel. Og dét var ikke fordi Marie hadde tegnet et bilde av ham, som var rått, brutalt og – ante han – veldig nær sannheten.
Dét var han, rent mentalt, for grunn til å bli så veldig lei seg over. Det skulle nok sterkere lut til for å rokke ved hans medfødte selvtilfredshet. Han var tross alt sønn av en hardhaus fra Midt-Jylland.
Da han våknet, langt ut på ettermiddagen, helte hhan i seg et par voksne whiskydrammer. Deretter slo han nummeret til partneren, Oscar Wiese. Da denne svarte, sa Carl kort: – Oscar! Beklager at jeg ikke kunne møte opp på seminaret i dag. Men vi har et problem, du jeg. Et innihelvetes stort problem!
OSCAR WIESE
Oscar Wiese het egentlig ikke Wiese. Jo, selvfølgelig het han Wiese, det var navnet han hadde etter faren. Men det var denne faren, som opprinnelig ikke het Wiese. Han het heller ikke Svend til fornavn.
Svend Wiese var et navn han hadde gitt seg seg selv, via en rekke falske papirer, fra mange forskjellige kilder, , såsom fødselsattester, papirer fra flere europeiske lands utstedere av personnumre, førerkort, pass, etc.
Den eneste opplysningen som var riktig av de opplysningene faren hadde gitt danske myndigheter da han ankom Danmark i 1956, var at han kom fra Freiburg Im Breisgau i Baden-Würthemberg, Tyskland.
Resten var oppspinn, inklusive opplysningen han ga om at han var arbeidssøkende. Dét var han ikke, han var allerede sin egen sjef, med oppdrag for en kriminell klan. Og han kunne starte advokatkontor så snartshan hadde fått dansk statsborgerskap. etter at alle tillatelser var på plass.
I mellomtiden hadde han en skinnjobb som nattevakt på et hotell på Vesterbro, dr han egentlig styrte klanens prostusjonsvirksomhet i Skandinavia.
Egenkapitalen han trengte for å få advokatvirksomheten opp og stå, fikk han fra de ekte slektningene i Freiburg. Som ikke – oppgitt og bevitnet til danske myndigheter – var danske.
Hans ekte navn var Cesare Sollacaro, og han var medlem av en korsikansk organisasjon som utgikk fra en gruppe som opprinnelig kjempet for Korsikas frigjøring fra Frankrike.
Men som gradvis hadde gått fra «innsamling av midler» ved utpressing, bankran og «skatter» på næringsdrivende, til ren organisert kriminalitet. Spredt over hele verden, faktisk.
Korsikanere flest er et hardtarbeidende folk, og fordi turismen er ekstremt viktig for øyas økonomi, er det gjennomsnttlige antallet forbrytelser av det vanligste slaget, som tyveri, ran, overfall og voldtekt, ganske mye lavere enn i resten av Frankrike.
Trolig skyldes dette at de toneangivende nasjonalistiske organisasjonene på øya holder kustus. En må ikke hemme den pengestrømmen til øya, som turistene representerer! Dødsfall som skyldes den berømte og beryktede «vendetta»-skikken, forekommer sjeldent. Og den går trolig ikke lenger over generasjoner.
Men en skal likevel vokte seg vel for å utsette en korsikansk mann for handlinger, som kan betraktes som dødelige fornærmelser. Da kan det gå deg riktig ille, faktisk.
Befolkningen som sådan er altså ikke preget av ekstremt mye kriminalitet, slik inntrykket kan bli, når en leser i avisene om hus som går i lufta, folk som blir kidnappet, eller drept i et kuleregn.
Det som har ridd øya som en mare i mange årtier, er den organiserte kriminalitetens indre konflikter. Den har opp gjennom årene medført flere titalls likvideringer i året.
Oscar vokste opp i Danmark, som priviligert advokatsønn, med adresse Hareskovby. Men hjemme ble han ble oppdratt som korsikansk machomann.
Heltefortellingene og forbildene hans var de korsikanske frihetskjemperne, og personer som hadde dratt frihetskampen temmelig mye lenger. felles for dem alle var at de hadde skutt og sprengt seg fram i verden.
De var så åpenbart brutale med de avsagde haglene sine, at de ga en helt ny mening til begrepet «Mister Bigshot». Helt til de selv fikk et titalls kuler i bakhodet.
Det var Oscar som hadde fått studiekameraten Carl inn som penge-muldyr i studiedagene i København. Og det var han som hadde vært den aktive, for å få Carl med på å starte et felles firma i Norge. Og at valget falt på Stavanger var heller ikke tilfeldig.
Stavanger var fra begynnelsen av 70-tallet, én av to oljebyer rundt Nordsjøen, sammen med skotske Aberdeen. Det fløt milliarder rundt i de forskjellige systemene, og den napolitanske Cammorraen var allerede godt etablert i Aberdeen.
Korsikanerne, hverken de fra Korsika eller slektningene i Marseilles, i Le Milieu, var lite villige til å ta opp kampen med camooraen. De satset i stedet på det dengang jomfruelige Stavanger.
Da Oscar var ferdig med studiene, la han fram et ønske om å få overta klanens virksomhet i Stavanger. Den kommende partneren – som både var en svært begavet økonom og en lovende jurist – med ektefelle fra nettopp Stavanger – var nær perfekt.
Faren – det vil si klanen – var enige. Og på denne måten hadde et mellomstort advokatkontor i en rolig norsk kystby, utviklet seg til å bli et av de større hvitvaskingssentralene i Nordsjøregionen. Driften ved kontoret var ellers lovlig nok, og inntjeningen var svært god.
Og selv om de nå var fire partnere, og til sammen et hundretall ansatte, så var det bare de to grunnleggerne som drev med ulovlighetene. Såvidt de visste.
Men samarbeidet mellom de to var bygd på en stor løgn. Oscar arbeidet nemlig ikke for deres felles beste. Han var klanens representant, og Carl var bare en uvitende hjelper i den store sammenhengen. Den skjulte formuen som Carl nå drømte om å bruke, spredt over hele verden, eksisterte ikke.
Når advokat Siedemann reiste til Dubai, for å bli midlertidig statsborger i denne islamske staten, for siden å frakte kontanter, gull og diamanter der, så hadde klanen full oversikt. Carl kom til å bli drept med en gang han forsøkte å ta ut penger første gangen. For det var ingen verdier der, og det hadde det aldri vært.
Dette var Oscars store svik. Og nå, etter førti år, var kanskje oppgjørets time kommet., det hadde Carls tonefall i telefonen gitt et lite varsel om. At det før eller siden måtte komme, hadde han visst i alle disse årene.
Noen ganger hadde han håpet på at Carl kunne lide en naturlig død, men så hadde hans juridiske hjerne straks slått full fart bakover. Arveoppgjøret…!
Carl Siedemans «lovlige» formue var ikke så veldig liten. Den hhadde utgjort et godt dekke for hans ulovlige inntekter, slik at han ikke hadde hatt synderlige problemer med klengete skattefolk på grunn av divergenser mellom levestandard og inntekter.
Dette hadde gått greit, til tross for halvkvedede viser i pressen, og dem hadde det vært mange av opp gjennom årene.
Men de økonomiske midlene hans, som han kunne hente ut risikofritt, var ikke nok til at han kunne leve som en russisk oligark rundt omkring i verden. Og det var egentlig slike aspirasjoner Carl Siedeman hadde,cetter å ha levd under konstant trussel i over førti år. Og så var det dette med den norske skattefilosofien, da…
Når det gjaldt arv: Carl hadde en gjenlevende søster, tre år eldre enn ham, men hun og mannen drev likevel farsgården ennå. De hadde i sin tur tre voksne sønner, hvorav alle var enige med Carl om å avhende gården når de gamle døde.
Marie hadde en yngre bror, utdannet revisor, nå i privat tjeneste som skatteplanlegger. Og det etter en ti års karriere i det norske skattevesenet. Han hadde en datter og en sønn, lærere begge to. I det hele tatt: Både Carls og Maries familier hadde blitt fulgt opp tett. Gjennom førti år. Klanen jobbet nøyaktig, og den jobbet langsiktig. ‘
– Nå kan kanskje alt gå til helvete, sa Carl, med mørke i stemmen. Oscar og han hadde blitt enige om å møtes på en bortgjemt benk i Mosvannsparken. Oscar ante faktisk ikke hva han snakket om. Han hadde ventet seg et voldsomt følelsesmessig utbrudd, et forferdelig sinne. Men hva nå? – Har det skjedd noe på din kant, spurte han forsiktig.
Og Carl fortalte: Han hadde klart å få overført det han trodde var én fil fra Maries pc, mens hun var oppe i sndre etasje, og pakket til Nice-reisen. Men fordi han hadde hastverk, hadde han kommet i skade for å få med seg en hel katalog på minnepinnen.
Og det var da han sluttet å bry seg med Maries nedtegnelser. For, blant flere hundre filer hadde han bitt seg merke i en meget omfangsrik Word-fil, merket «Mystisk_mail_Vedlegg».
– Jeg kjente igjen innholdet nesten med det samme. Det er faen meg hele organisasjonskartet til Ole Hanssen og beløpet vi har vasket for ham. Navnet på noen av våre bankfunksjonærer står også i papirene, det samme gjør navnene til «direktørene» våre i mottakerbankene.
Alt – alle opplysningene om hele den god-damned operasjonen kan du finne der!
Carl hadde nærmest ropt det ut. – Han burde vel ha tenkt seg en slik situasjon tidligere , og tatt høyde for den sånn rent følelsesmessig, tenkte Oscar med seg selv.
De hadde jo drevet denne virksomheten i 40 år, ja i mer enn 40 år, når en regnet med studietiden i København. Selv var Oscar helt rolig. Men akkurat dét betydde ingenting. For saken var jo forbannet alvorlig, ingen tvil om det. Dødelig alvorlig.
FRA MARIES NOTATER
Et samfunn som skal fungere godt, må bestå av innbyggere som stoler på hverandre, eller som har et bestemt inntrykk av at de kan stole på hverandre. Men vi i Norge harhpraktisert en annenar løsning. Den nestbeste: Å opprette mekanismer, som gir innbyggerne inntrykk av at de kan stole på hverandre. Aviser, radio og fjernsynsstasjoner fyller denne oppgaven.
Det er altså dette vi har gjort i Norge. Derfor er vivhele tiden bare étt minutt fra barbariet. Ro, orden og stabilitet kan være tapt i løpet av uker.
Derfor må Staten ha enerett på maktbrukt. Den må ikke et sekund nøle med å bruke denne makten, dersom politiske «bevegelser» truer den skjøre stabiliteten. For tro meg: Den er uhyre skjør.
Grasrota, kommunene blir drevet av seriøse og overarbeidede mennesker, men blir ofte ledet av amatører og middelmådigheter med en forvokst ærgjerrighet.
Det samme gjelder for fylkeskommuner og stat. Politikere i Storting og Regjering er som hovedregel også hardt harbeidendemennesket.
Men de spiller – som regel uten å være klar over det selv – et falskspill, ved å gi et falskt inntrykk av å kunne mestre problemer, som de ikke har den minste forutsetning for å kunne mestre, løpet av sine fire tilmålte år.
Og noen av dem er også småkjeltringer og løgnere. Dette må vi være oss tindrende bevisste.
I de forskjellige offentlige etatene arbeides det også hardt. Men alt arbeid er basert på ni til fire, vi har blitt et folk som heller vil leve våre egne, intime, liv. Vi vil ikke ødelegge nerver og kropp på jobben. Det er et spørsmål om systemer og prioriteringer.
Få steder passer denne beskrivelsen bedre enn i politiet. Der forsøker de å løse en helt umulig oppgave: Å på samme tid være Onkel Politi, og å hver dag måtte sloss mot verdens jævligste forbrytere.
Og det med livet som innsats! Ikke det spor merkelig da, at den enkelte ansatte melder seg ut mentalt. Det har jeg blitt klar over nå.
EN REV I HØNSEHUSET
– Men det jeg ikke forstår, er hvordan den som sendte henne opplysningene, kan ha klart å få tilgang til opplysninger, som bare du og jeg skulle ha kjennskap til, ropte Carl rasende, men likevel nesten på gråten.
– Vi har en rev i hønsegården, sa Oscar. – Så enkelt er svaret på det spørsmålet. Verre er det å svare på hvorfor vedkommende sendte opplysningene til din kone. Det meste tyder på at hun ikke har bedt om dem.
Det har kommet som en overraskelse på henne, og så har hun bare lagt vedlegget i katalogen. Så du datoen mailen var mottatt?
– Nei, jeg har jo ikke selve mailen. Marie har pc’en med til Frankrike, hun driver og skriver på noe personlig, tror jeg. Hun skrev intenst i to dager før hun reiste.
Og fortsetter trolig i Frankrike. Hun virket i det hele tatt temmelig varm om ørene de siste dagene før reisen, sa Carl.
– Hun besøker Helga Hanssen?
Ja, i La Celle. Det var meningen at jeg skulle komme nedover etter messen. Men nå vet jeg faen ikke, svarte Carl.
Hun er din kone. Hun kan ikke vitne mot deg, sa Oscar. Selv om han visste det var tullball.
– Men hun kan vitne mot deg, sa Carl. Oscar smiltes skjevt. De to ble sittende uten å si mere på en stund. Det var en varm kveld til å være i slutten av august i Stavanger.
Oscar sukket? – Vi må regne med at Marie har vist dokumentene til noen. Kanskje til politiet. Vi må forsøke å rydde unna på vår kant.
Stoppe virksomheten en stund. Det kan også skade oss, renommeet vårt. Pausen må derfor ikke bli for lang.
Han stoppet å snakke, det så ut som han grunnet på noe. Så sa han: – Kan det være våre venner fra Napoli, som vil overta? Eller de andre italienerne, lenger sør? Eller Pakistanerne? Albanerne? Russerne har jo blitt jævlig aktive…?
– Ikke vet jeg. Alle de folkene har jo arbeidet godt sammen med oss før. Men førti år er førti år. Yngre krefter overtar, også på de kanter. Og desto yngre, desto mere ærgjerrige..
Carl ristet sørgmodig på hodet. Han innså at ting gikk mot slutten på så mange måter.
– Vel. Som du sier, vi får forsøke å rydde litt unna. Men vi kan jo ikke slette alle spor, kan vi vel?
Det virker jo jævlig dramatisk på fjernsynet når politifolk i kjeledresser kommer drassende på datamaskiner og saksmapper.
Folk skulle bare visst at det vil gå ti-tjue år å bygge en sak mot oss på den måten i Norge, sa Carl.
Og følte seg med en gang litt bedre til mote. Oscar svarte ikke.
Han tenkte på organisasjonens reaksjoner når han måtte opplyse om det som hadde skjedd. Han så ikke fram til de samtalene. De kunne ende veldig, veldig dårlig for hans del.
– Jeg må snakke med «Sjefen» selv, i Marseille, saken er alvorlig nok til det , sa Oscar. Carl var enig, men han kjente det i magen.
Oscar hadde alltid vært den toneangivende i firmaet, mens han selv ikke engang visste hvem denne «Sjefen» i Marseille var.
Og slik hadde det alltid vært, også i unge dager, i København.
Med det samme han kom hjem, bestilte Oscar billett hos klm-air france tiltMarignane, og at han ville ankomme flyplassen utpå ettermiddagen neste dag.
Det ble bestemt at en mann skulle møte ham i baren Le Cigaloun i byen Manosque klokken 21. Der kunne de bli enige om opplysningene Oscar skulle komme med, var alvorlige nok til å bry mannen på toppen.
Carl på sin side reagerte irrasjonelt. Han ringte først til en hagearkitekt han og Marie pleide å bruke, og klaget over at han hadde sett rotter i kjelleren. Hadde hagemannen noe arsenikk liggende…
– Jeg kan få en rekvisisjon hos politiet, og så skulle den saken være grei, sa hagemannen. – Men det jævli farlige greier, den der arsenikken, jævlig farlige greier…var jeg deg ville jeg brukt et skadedyrfirma, de kan finne metoder der du ikke behøver å bruke gift i det hele tatt.
Carl sa takk og javel, og la på. Kanskje hadde han bekjente som hadde forbindelser til et skadedyrfirma…ingen dårlig idé, det der….
Det var det første irrasjonelle han gjorde. Det neste var å hente fram den Lugeren han hadde liggende i våpenskapet. Og ammunisjon.
Det var først da han satt med det tunge våpenet i hånden at han kom til seg selv. Hva i all verden var det han holdt på med? Hvem skulle han forgifte? Hvem skulle han skyte?
Han lo hakkende og nervøst for seg selv, la pistolen på bordet og skjenket seg en drøy whiskydram.
Folk på hans nivå drepte ikke folk. De lot folk drepe av innleide mordere. Men hvem skulle drepes nå. Marie? Ham selv? Ole Hanssen?
Carl begynte å gråte stillferdig. Han hadde endelig begynt å forstå hvor fortvilt situasjonen var. Hvem hadde gitt Ole Hanssen-historien til Marie?
Vedkommende måtte vite at han eller hun like godt kunne ha satt ham en kule for pannen. Og Marie var også i livsfare, hadde han ikke selv…Carl skuttet seg.
Han fikk en plutselig lyst til å høre stemmen til Marie, og slo nummeret hennes på mobilen. Intet svar. Han brøt, og bestemte seg for å sløyfe resten av Oljemessen, han ville heller dra ned til La Celle.
Men så kom han på at han og Oscar jo hadde et gedigent ryddearbeid foran seg, og bestemte seg for å sende en e-post i stedet: – Blir trolig forsinket grunnet ekstra arbeid på kontoret. Ringer senere. Din kjære ektemann. Suss!
GALE COWBOYER
Da Oscar kom inn i den nøytrale kafeen i Manosque, satt Michele Morino allerede der. Michele var Oscars tremenning, og hadde lang fartstid i familiens Marseille-gren.
Da Oscar hadde fortalt om problemet sitt til Michele, satt denne en lang stund, uten å si noe. Så spurte han: – har du noensinne hørt navnet Rosa Damiani?
Det hadde Oscar ikke. Michele fortsatte: – Hun okket seg til en jobb som leder i Michelosiklanen, men hun og og ektemannen Marco Damiani, samt broren hennes, ble beordret drept.
Morderne var to guttunger, men de som ga ordren, var de som etter hvert bygde opp organisasjonen «La Brise de mer», med «Jean Jé», Jerome Colonna, som leder.
Etter hvert gikk familiene Michelosi og Damiani med Jean Jé, og vi opplevde en forholdsvis rolig periode. Men for et par-tre år siden ble en av deres folk, Atoine Quilicini, «gønnet»ned, og drept, i et kuleregn på flyplassen i Bastia. Det samme ble en annen løytnant, Jean-Luc Codaccioni, men han overlevde såvidt.
Nå! Til konklusjonen: Det er en helvetes periode vi er inne i nå. Det finnes en hel hær av gale cowboyer der ute nå, som gjerne vil fylle tomrommet etter de sterke lederne i La Brise de mer.
Det kan være en av disse cowboyene som forsøker å ta over hvitvaskings-organisasjonen vår. Men det er langt fra sikkert. Derfor må vi være ekstremt forsiktige.
Russerne, nord-afrikanerne, balkanfolkene og sigøynerne puster oss i nakken. Men vi korsikanere er opptatte av å drepe hverandre. Vi har nok småkriger blant oss allerede. Vi trenger ikke flere.
Oscar hadde sittet taus og hørt Michele fortelle. Nå spurte han: – Hvorfor nevnte du Rosa Damiani?
– Fordi dette dreier seg om to saker. Vi tar oss av Ole Hanssen, den forbannede …! Og så har vi en privat sak. En sak mellom familier. En meget personlig sak..Forstår du?
Det gjorde Oscar.
– Firmaet må holde seg fullstendig, jeg gjentar…fullstendig, ute av den saken. Fullstendig! Fullstendig. Vi vil ikke ha en ny krig nå, sa Michele.
FIGLIU’S HISTORIE
Et barn blir født, og følger sin mor på hennes forvirrende reiser. Først blir han født i København, og blir dansktalende.
Deretter blir han presentert for slektninger og venner i en liten by på en liten øy i Middelhavet. Og plukker opp korsikansk språk utrolig fort.
Der er han en kort tid, før han igjen møter en ny hverdag på den regnfylte sørvestkysten av Norge, Stavanger.
Og denne byen blir hans hjem i ungdom og voksen alder, med spredte turer til morens øy, Korsika. Slik går tiden.
Han blir konfirmant, det vil si at han gjennomfører Fermingen, i den katolske menigheten i Stavanger, dedikert til Sankt Svithun.
Han blir russ, og får sin første seksuelle erfaring i russetiden, og der opplever han også sitt livs første forferdelige fyllesjuke.
Han tar utdanning i et fag, og snart er han voksen mann, med kone og en sønn og en datter. Og med verdens beste besteforeldre, fire av dem.
Men Angioletta er definitivt de to barnas favoritt, hun er som født til å være farmor, denne småvokste, fete kvinnen fra en liten korsikansk kystby.
Og i alle disse årene , etter at han har fylt atten år, har han forsøkt å finne sin biologiske far.
Uten å spørre moren, hun blir bare opprørt om han kommer inn på det, men han finner ham likevel. I dag er dette mulig.
Det er faktisk latterlig lett. Litt nøye regning på egen fødselsdato og morens svangerskap i København. Så en runde til morens gjenlevende gatebarn- kamerater, som forteller ham om sex-kundene til moren, og noe om en krise i den forbindelse.
Det fører ham til gamle arkiver hos Københavns Politi og Københavns Byret. Og da dukker Carl Siedemans navn opp, sammen med navnene Helga Løw og Marie Berg.
Så får han moren til å stjele en kam og en tannbørste hjemme hos Carl og Helga.
Moren gjør dette etter tallrike, gråtfylte protester, og han må presse henne hardt. Selv om han ikke sier hva han skal bruke kam og børste til, har hun nok sine mistanker.
Men hun vet for lite om de siste års enorme teknologiske fremskritt.
DNA-prøvene bekreftet det han lenge hadde hatt mistanke om. Og etter hver glemmer hun det hele.
Han blir ikke glad den dagen han ha funnet svaret. For dette svaret legger et ansvar på ham.
NORDMANN BLIR KORSIKANER

Etter at han fylte 18 år, og kunne tjene sine egne penger, reiste han jevnlig på besøk til Marseille og Korsika.
Da tok han alltid fly til Marignane, og tilbrakte noen dager hos slektningene sine i Marseille.
Deretter tok han ferge til Bastia, leide en bil der, og kjørte langs de svingete veiene – forøvrig finansiert av EU – til Porticcio. Han elsket den bilturen. Og år for år ble han stadig mer korsikansk i tankegangen.
Han hadde kommet til Korsika de første gangene med en turists syn på øya, og det var dette, som nok hadde startet denne metamorfosen fra skandinav til innfødt, macho, korsikaner.
Han kom til å leve i en drømmeverden av historiske korsikanske helter, korsikanske tradisjoner, korsikansk manne- mentalitet, og korsikansk måte å løse problemer på – og et korsikansk syn på hva det var i denne verden, som i det hele tatt var problemer.
Omlag 40 drepte i året, ofte skutt ned i et kuleregn, opprørte ham ikke lengre. Han hadde lest i en av bøkene til den korsikanske forfatteren Marcu Biancarelli, følgende uttalelse fra en av de fiktive figurene: “For to hundre år siden drepte vi sju hundre per år, og alle sov trygt”.
Han lo godt da, Figliu. Som ble kalt «u Furasteru», Utlendingen, av byens befolkning, i mangel av noe bedre. Det norske navnet hans ga ingen mening for dem, og moren hans kjente de jo heller ikke så godt, at de ville kalle henne Angioletta.
Dessuten så de henne ikke så veldig ofte, fordi besøkene hennes i byen ble stadig sjeldnere.
Så navnet var forbeholdt klanen hennes, og selv de brukte det sjeldent. I stedet kalte de henne «Rosas datter». I Stavanger – også i Carl og Marias hus – gikk hun under navnet Letta.
VIL DET HELST GÅ GODT?
Carl hadde forsøkt å komme i kontakt med Marie på mobilen, men fikk hele tiden opp melding om at abonnenten ikke kunne nåes. Det var gått fem dager siden hun reiste.
I samråd med Oscar Wiese kontaktet Carl sin venn Ole Hanssen. Han måtte få beskjed om hva som var skjedd, det var jo hans skjulte formue som sto på spill.
Det første Carl spurte om var om Ole eller døtrene hans hadde hatt nylig kontakt med Helga. Dét hadde ikke Ole hatt.
Og, etter å ha ringt begge sine døtre, kunne han opplyse at heller ikke de hadde tatt kontakt den siste uken.
Det var ikke noe uvanlig i det, de utgjorde så definitivt ikke en tett sammensveiset familie, Hanssen-folkene.
Men Carl insisterte at Ole måtte ringe med en gang. Men også han fikk beskjed om at en ikke kom i kontakt med abonnenten. Da begynte Carl å bli en smule urolig.
Men han hadde ellers et annet viktig ærende hos Ole. Langsomt fortalte han hva som hadde skjedd.
Om det anonyme epost-vedlegget på Maries pc, om hva han og Oscar hadde foretatt seg i den anledning, og – ikke minst viktig – hva både Carl, Oscar og Ole måtte gjøre fremover, -så fort som bare faen! Som Carl uttrykte det.
Først fikk Ole et fryktsomt uttrykk i øynene. Som langsomt gikk over i forbløffelse, for til slutt å ende i ren ergrelse og forbannelse. Han slo seg til slutt hardt over pannen.
– Den anonyme avsenderen er meg, det! At det går an å være så jævla dum, så innihelvete idiot! E-posten skulle til Helga, den. Og så er den altså feilsendt til Marie!
Ole sank sammen i en stol. Bøyde seg ned mot knærne, og gjemte ansiktet i hendene.
– Ja, men vedlegget var jo ikke engang kryptert. Pleier du virkelig å være så slurvete? Carl var aldeles rasende.
Det dreide seg tross alt om opp mot to milliarder kroner dette. Da gikk det rett og slett ikke an å være så kav idiot, som Ole hadde vært her.
Men så kom han til å tenke på noe. Noe som gjorde ham enda litt mere urolig for Marie.
-Ventet Helga denne eposten? spurte han Ole.
– Så definitivt ja. Hun maste rævva av meg, svarte Ole.
– Hun har trolig ikke visst at Marie hadde mottatt den. Dét kan de ha snakket om der nede i Frankrike, tenkte Carl
Pønsket de på noe, de to kvinnene?
-Fortell meg nå hele historien, sa han til Ole.
Jo. Helga ville ha mere penger, fortalte Ole. Hun var ikke fornøyd med skilsmisseoppgjøret, hun siktet mot rikingtoppen i Saint-Tropez og Monaco.
Hun visste veldig mye om detaljene i Oles kapitalvask. En god del av de kontante pengene Ole hadde sluset til utlandet, med god hjelp fra Siedeman & Wiese, var «narkorelaterte».
Og derfor var Ole Hanssen sterkere utsatt for tystere enn et menneske som «bare» skulle gjemme vekk noen hundre millioner kroner i skattepenger.
Helga hadde sagt det rett ut: Om hun ikke fikk en sterk forhøyelse i den allerede fete summen hun mottok nå, ville hun tyste på ham.
For å vise henne at hennes forlangende var fullstendig vilt, hadde Ole satt sammen et meget nøye kart over de økonomiske midlene han disponerte, både lovlige og ulovlige.
Dette skulle klart vise at en levestandard på oligarknivå var uoppnåelig for både ham og for henne.
Det var ikke akkurat rede kontanter det var snakk om her, som en bare kunne gå inn i nettbanken og hente, faen heller.
Han var opprørt, redd og fortvilt da han var ferdig med oversikten over den skjulte formuen sin.
I denne tilstanden hadde han sendt den, som vedlegg i en epost. Ukryptert og til feil adresse på bekjent-listen. Til å være skurk var han ikke særlig raffinert.
Carl tenkte: – Dette må ha skjedd noen dager før Marie reiste, altså for omlag halvannen uke siden.
Likevel hadde altså Helga ikke reagert på at hun ikke hadde mottatt noen oversikt fra Ole, slik han hadde lovet.
På en måte følte han lettelse over at de meget følsomme opplysningene trolig ennå var i behold innen «familien». Kanskje kunne dette ende godt likevel?
På den annen side: Hva betydde det at både Maries og Helgas telefoner var døde? Han måtte sette seg på flyet i morgen den dag, og forsøke å finne ut hva de to venninnene drev på med.
FORSVINNINGEN
Han hadde bare vært hjemme et par minutter, etter besøket hos den sterkt nedbrutte Ole, da det ringte på døren.
Utenfor sto det en unnselig mannsperson i førti-årene, iført grå dress, mørkeblå frakk, blå skjorte ogog svar sko. I tusmørket under den store blodbøken, ble han nesten borte.
– Ja? sa Carl.
-Jeg skulle hatt et ord med – han så ned på et papirark han holdt i hånden – …Marie Berg Siedeman. Hun skulle bo på denne adressen?
– Det er min kone, sa Carl. -Hun er desverre på ferie akkurat nå. Kan jeg hjelpe dem med noe?
– Det er forfatteren, ikke sant? Eller er det en navnesøster?
Carl kunne bekrefte at det var forfatteren Marie Berg Siedeman det var snakk om.
Ja, det ante meg. Tør jeg spørre hvor hun befinner seg? Jeg er politimann, og det er faktisk viktig at vi kommer i kontakt med henne så hurtig som mulig, sa mannen.
Carl frøs på ryggen. Politiet? Var løpet kjørt likevel? Hadde de to kvinnene gått til politiet? Han kjente han kaldsvettet.
Men han gjorde stemmen så naturlig han kunne, da han fortalte at Marie hadde reist til Frankrike for noen dager siden for å besøke sin venninne Helga Hanssen.
Politimannen reagerte, tydelig overrasket, på disse opplysningene. Ansiktet hans fikk gradvis et stadig mørkere uttrykk.
Han sa: – Kan vi gå inn. Dette kan ta lengre tid enn jeg hadde forestilt meg, sa han. Og Carl bød ham inn med utslåtte armer. Hva var dette?
Mannen fortsatte å snakke på vei inn døren: – Mitt navn er Ernst Olsen, og jeg arbeider som politiførstebetjent ved Voldsavsnittet i Sørvest Politidistrikt. Kort sagt, jeg er etterforsker, som vi kalte det tidligere.
Han tok en liten pause.
– Jeg skulle egentlig sendt en av mine underordnede, vi regnet saken som ren rutine. Men med overtidsmidlene brukt opp, og…ja, her er jeg!
I morges fikk vi en henvendelse direkte fra gendarmeriet i Brignoles. De kjenner byen?
Carl nikket bekreftende.
–En Helga Hanssen har blitt meldt savnet fra sin bopæl i La Celle. Foreløpig har de ikke gått sterkt ut, meldingen kom i går – og de tenkte at fru Hanssen kanskje hadde reist hjem, og kontaktet dansk politi.
Men hun er heller ikke å finne på sin København-adresse. Hennes tidligere ektemann bor jo her i Stavanger, har vaktmesterparet fortalt, så fransk politi kontaktet oss.
Jeg fant ikke umiddelbart ut noe om hvor denne eksen, som altså skulle bo i Stavanger, holdt til. Og det var derfor jeg ville snakke med deres kone.
Vaktmesterparet har fortalt at hun var en flittig gjest i huset der nede, og hadde navnet hennes.
Han så ned i golvet: – Vaktmesterne er et eldre ektepar, og de sikre på at Helga Hanssen ikke har vist seg på bopælen der nede i løpet av de fem siste dagene.
Ekteparet passer huset til vanlig, og i de periodene eieren bor der, blir huset rengjort hver dag. Det er av den grunn de to så skråsikkert kan si når hun ble borte, sa kriminalbetjent Arnt Olsen.
Carl Siedeman satt som forstenet. Han hadde fulgt med på opplysningene politimannen kom med, men han klarte ikke helt å ta det innover seg.
Helga hadde altså «forsvunnet» nøyaktig den dagen Marie skulle komme på besøk. Og siden den dagen hadde hverken Marie eller Helga hatt mobilene sine påslått.
Den eneste forklaringen han hadde, var at de to eldre kvinnene hadde dradd på heisatur, og at de ville dukke opp igjen når de gikk lei. Slitne, men tilfredse. Ja, slik måtte det være.
Han lanserte denne teorien for politimannen, men denne virket ikke fornøyd. Ikke i det hele tatt.
– Om så er tilfelle, skal jeg være den første til å klappe i hendene av glede. Men at deres kone heller ikke befinner seg i La Celle, gjør plutselig saken mye verre. Og så tilføyde han, forsiktig…
– Både de og deres kone har tjent mange penger i årenes løp. Formuen, den felles formuen ..er vel ganske stor? Eller snarere veldig stor? Stor nok til at det kunne friste noen brådne kar til å presse penger av dere?
Dermed var det sagt, det som Carl hadde tenkt på mange ganger, men som Marie hver gang hadde slått fra seg med en avvisende håndbevegelse.
– Jeg vil ikke leve inne i en boble resten av livet, fordi vi er rike. Ikke tale om!
– De mener at noen har kidnappet Marie og Helga? For løsepenger? spurte Carl.

Nei, nei! Det bare slo meg som en forklaring på forsvinningen. En av mange. For nå snakker vi jo om to kvinner som er forsvunnet, ikke én.
Og etter det jeg forstår er de begge meget…eh…velstående.

Men, for all del – når mennesker blir meldt savnet er kidnapping alltid med som én av flere teorier. Det dukket opp i hodet mitt nærmest av seg selv, av gammel vane.
Likevel, dersom ikke deres kone og hennes danske venninne, er ekstremt utholdende festløver, så kan ikke jeg si annet enn at denne historien uroer meg sterkt!

Ernst Olsen trakk pusten. – Jeg kjenner jo ikke denne saken i det hele tatt, jeg skulle jo egentlig bare forhøre meg om adressen til denne eksmannen hennes…?
– Ole Hanssen, hjalp Carl ham med.
– Ja, Ole Hanssen. Jeg må kontakte ham snarest. Kanskje han vet noe vi ikke vet, sa Olsen.
– Det tviler jeg sterkt på. Jeg snakket med ham senest for to timer siden. Han fikk ikke kontakt med Helga på mobilen. Og de to døtrene har heller ikke vært i kontakt med moren på en stund, sa Carl.
– Telefonene, ja. Der har vi en annen foruroligende ting! Ernst Olsen klødde seg i hodebunnen. – Vel, jeg må få satt folkene mine i arbeid, franskmennene venter på svar.
Han pustet ut, oppgitt. – Dette var en sak mellom dansk og fransk politi før jeg snakket med deg. Men nå har vi plutselig fått en forsvinningssak her i Stavanger også..! Ja, unnskyld at jeg blir opprørt.
– Det er min kone som er forsvunnet, sa Carl støtt.
– Ja, selvfølgelig, det er jo sant. De må virkelig unnskylde…. Ernst Olsen dro frem et lommetlrkle og snøt seg.
– Nå. La oss bli enige om noen punkter å holde oss til i de nærmeste dagene, dersom det skulle være en kidnapping på gang, sa han.
Nummer én: Lat som om intet spesielt har skjedd. Og da mener jeg overfor alle, absolutt alle. Deres kone er på ferie i Frankrike, og der besøker hun sin venninne Helga Hanssen. Ferdig med dét.
– Men…brøt Carl inn. – Jeg skulle etter planen komme etter. I morgen eller i overmorgen.
– Reis ned, De, for all del! Fransk politi ønsker sikkert å snakke med dem. Men ta inn på hotell, helst et stykke vekk fra La Celle, sa politimannen.
Han stoppet brått å snakke, og så spurte han: Er det en gammel Luger som ligger på bordet der borte?
Carl kunne ha begått harakiri i det øyeblikket. Han kunne ikke annet enn å nikke samtykkende:
-Jo, fra krigens dager…jeg pleier å ta fram våpnene mine for pussing og rengjøring en gang i blant, stotret han frem.
– De bør helst ikke ha våpen liggende fremme på den måten. Kommer det aldri barn i huset?
Det siste spørsmålet tydet på at Olsen antok at våpenet var ladd og ferdig til bruk. Noe det også var.
– For en jævla klovn jeg er! tenkte Carl.
– Nummer to, fortsatte politimannen: – Deres kone er en kjent person i offentligheten. Aviser, fjernsyn og radio, for ikke å snakke om sosiale medier, må ikke få tak i opplysninger om at de to kvinnene kan være forsvunnet i Frankrike.
Derfor er det i grunnen bra at De reiser ned dit. Og at De har så lite kontakt, som mulig med Norge de første dagene.
Nummer tre: Eksmannen til Helga Hanssen må bli informert, og også han må holde fullstendig, fullstendig kjeft i en periode.
– Ja, men én ting kan jeg si helt sikkert, ja, temmelig sikkert, i hvert fall: Hàn kommer ikke til å betale fem flate cent til eventuelle kidnappere for å få Helga frigitt! De to er ikke verdens beste venner, sa Carl.
Politimannen så skarpt på ham. – Men det kommer De til å gjøre, er det slik å forstå?
Carl fant ikke på noe å svare. I stedet sa han: – Skal vi ikke slutte med dette «De»-og «Dem»-tullet?
– Jo, selvfølgelig. Vi kommer trolig til å se en del til hverandre i tiden som kommer. Men la oss håpe det blir med dette møtet, og at de to dukker opp i god behold, sa Ernst Olsen.
Og tilføyde: – Punkt fire går nettopp på det De… du…nevnte, nemlig løsepenger. Ingen løsepenger skal utbetales! Hvor bor Ole Hanssen?
Carl ga ham adressen. Politimannen reiste seg. – Nå oppsøker jeg ham direkte herfra, og forteller ham historien. Så kontakter jeg gendarmeriet i Brignoles, og forteller hva dere har fortalt meg. Greit?
– Ja, svarte Carl. Men før De går, er det noe jeg lurer på.
Det har gått fem- seks dager nå, siden forsvinningen. Ville ikke eventuelle kidnappere ha kontaktet meg allerede, og sagt: – Dersom du kontakter politiet kommer din kone ikke levende fra det, ville de ikke gjort det?
Politiførstebetjent Ernst Olsen stanset på vei ut døren. Han tenkte seg om en stund. Så sa han:
– Det burde ha skjedd på den måten, du har rett i det. Akkurat dét tyder på at vi rett og slett ikke står overfor en kidnapping i det hele tatt.
Han så igjen skarpt på Carl. -Jeg regner med at jeg kan stole på deg, stole på at du ikke har hatt kontakt med noen kidnappere ennå? Eller…?
– Det kan du stole på, svarte Carl.
– Om noen tar kontakt, og forlanger at du holder politiet utenfor, så følger vi selvfølgelig ordre. Intet politi! Unntatt i buskene, sa førstebetjent Ernst Olsen.
Så gikk den grå politimannen ut døren og ned stentrappene. Han ble borte i tusmørket under blodbøken.
MARIES NOTATER
«Er vi alle så dumme når vi er 20 år? Vi var – helt bokstavelig talt barna til samfunnets herskere. Eller deres lakeier, borgerskapet.
Og så klarte vi å innbille oss selv at foreldre våre hadde født oss inn i verden for å fylle en historisk misjon.
Nemlig å utrydde dem – som individer, ved kort og godt å drepe dem – men også ved å utrydde dem som begrep, som rettmessige medlemmer av vårt framtidige samfunn!
Hvor var arbeiderne – proletarene – i denne fantasien? Jeg omgikkes ikke arbeidere i hele min ungdom. Jeg har ingen arbeidere i min omgangskrets i dag.
Altså. Hvor var proletarene blant oss sinte kommunister? Jo, de var i de «gamle» kommunistpartiene, i Danmark DKP, i Norge NKP, i Arbeiderpartiet. Og alle de andre partiene! Alle andre steder enn hos oss.
I følge Carl var det «de andre», bokstavelig talt resten av samfunnet, det var dé som var våre verste fiender, «revisjonistene» og «klasseforræderne». Det var dér proletarene befant seg, dersom de var politisk aktive.
Men det store flertallet av folk rundt oss, samfunnet utenfor boblen vår, ga vel svarte faen. Dét vet jeg jo nå!
Men dengang var de studenter, flertallet av de menneskene jeg kjente. Som siden ble økonomer, jurister, psykologer, leger, statsvitere, sosiologer, sosialantropologer, journalister, forfattere…
Og politikere, først og fremst politikere. Ofte skjult, gjennom yrkene deres.
Og våre kaderdrømmer, vår trang til å herske, gikk ikke i døden.
Som samfunnets støtter fortsatte vi å danne små lukkede kretser, vi bygde, ytterst varsomt, våre hemmelig nettverk. Ikke i ond hensikt, nei, aldri dét.
Men vi holdt kontakten, vi levde det samme dagliglivet som vennene våre, «omgangskretsen vår», som vi kaller det. Og der er det ennå ingen proletarer.
Som våre foreldre, var vi blitt samfunnets egentlige herskere. Vi visste det bare ikke selv Jég visste det bare ikke selv.
Carl drev spillet noe lengre enn meg. Han introduserte utenlands organisert kriminalitet til Nord-Europa, det vet jeg nå. Marxist-leninisten fra Mols.
Jeg burde ikke å ha blitt så sjokkert, som jeg ble da det gikk opp for meg i sin fulle bredde.
Carl, Oscar og Ole…ren mafia. Som om vi ikke hadde kriminelle nok her i landet fra før.
Og Helga? Elsker pnger. Fullstendig uten skrupler. Jeg fikk et forslag fra henne.
Jeg burde ha skjønt det fra den dagen hun plutselig – og helt naturlig og uoppfordret – poppet opp med en ren løgn.
I rettssaken mot den unge kvinnen i København. Angioletta Damiani, snart 17 år. Fosterbarn og – i perioder – prostituert. Voldtatt av en sønn av herskerklassen.
At det var Letta – det er det vi har kalt henne helt siden første dag – vi hadde hatt gående i huset gjennom flere år, gjorde meg først veldig redd.
Men Angioletta er et annet menneske enn det hun var i København. Det er ingen tvil om at hun er veldig skrøpelig psykisk…jeg vil kalle henne psykisk syk.Virkelig psykisk syk.
Da sønnen hennes plutselig dukket opp en dag Carl var i utlandet, fikk jeg sjokk.
Angioletta kunne bevitne at Carl var faren, og denne fremmede mannen kunne også legge frem DNA-analyse og andre papirer fra København.
Jeg har vært kvalm av opprørthet og anger helt siden denne opplysningen kom. Jeg kan ikke nevne noe om saken til Carl. Da tenker jeg det skulle bli bølger i Gandsfjorden!
Sønnen minner ikke mye om Carl. Ikke ved første møte. Men når en får snakket litt med ham, legger en merke til den samme styrken, den samme hensynsløsheten, og raseriet i øynene.
Slik var også Carl Siedeman som førtiåring. Men sønnen har ikke den samme sjarmen.
Sjokk etter sjokk. Han har gitt meg en detaljert skildring av den organisasjonen Carl og Oscar har vært medlemmer av helt siden studiedagene.
Han har også gitt meg bevis på at Oscar har lurt oss i alle disse årene: Vi har ingen utenlandsformue å falle tilbake på,.
Det hele har vært et narrespill, en måte å fortsatt beholde vår lojalitet, gjennom vår nærmest grenseløse grådighet.
Jeg er ikke sint på Oscar av den grunn. Det er vi som har redet slik vi ligger.
Til helvete med luft-pengene våre! Vi har nok «rene» penger i banken til et rimelig godt liv på våre eldre dager.
Men jeg er urolig. Hva er sønnens motiv for først å dukke opp nå, som voksen og etablert mann?
Og få meg til å love at jeg ikke må si et ord til Carl, den biologiske faren?
Og hva har han tenkt å gjøre med opplysningene om Carls svindelnummer, og om Oscars dobbeltsvindel? Spørsmål på spørsmål.
Hva er det for spill han spiller, denne mannen? Han nekter å svare på det når jeg spør direkte.
Han bare ser på meg med de rolige, brennende øynene, og sier: – Vent og se. Vent og se!
Men vær helt rolig. Og helt, helt taus, om alt jeg har fortalt deg.
Å ETTERFORSKE I DET STILLE
År om annet blir omkring 10 norske borgere etterlyst som savnede, gjennom Interpol. I tillegg er litt under 100 etterlyste uten at offentligheten blir varslet om identiteten deres. Alt dette skjer via et såkalt «Yellow Notice»-program.
Det er også noen som er etterlyst via Schengen-systemet. Det dreier seg om et hundretalls personer i alt. Pluss, minus.
Det første politiførstebetjent Ernst Olsen måtte gjøre da han – etter besøkene hos Siedeman og Hanssen – ankom politistasjonen, var å melde fra til avdelingssjefen sin, som var på vei hjem.
– Hva faen er det vi har her,? brølte politioverbetjent Karsten Ward da Olsen hadde gitt et resymé av saken
. – En forpult forfatter-kjendis, forsvunnet i Frankrike i nesten en uke? Dette blir umulig å holde innenfor husets vegger, føyde han til, og sukket tungt.
Avdelingssjefen hatet høyprofilerte saker. Og denne saken, dén kunne bli den rene dynamitten. Marie Berg Siedeman, du verden, du verden.
– Du får snakke med franskmennene, du Olsen. De kommer til å sette sneglene i halsen, når de får høre at de får enda en savnet norsk kvinne i fanget.
Vi må vente på neste utspill derfra, før vi går ut med etterlysning. Ingenting må være offentlig, det må vi passe på å få med, i tilfelle vi må be om en Yellow Notice fra Interpol og Schengen.
Frankrike – fransk politi – har også en mann i København. Han er forbindelsesledd mellom de skandinaviske landene og Frankrike.
Vi må før eller siden kontakte ham. Og så må vi nok før eller siden sende folk ned dit, om det skulle trekke i langdrag. Tror du det er en kidnapping, Olsen?
– Desverre er det ikke mye som tyder på det.
-Hva-faen er det du sier, mann ? «Desverre»!
– Ja, Jeg tenker politimessig. Kidnapping for penger er håndterlig. Det eksisterer akkurat nå en god del flere, mere uhyggelige scenarier, som må ta stilling til..
Fem-seks dager uten å fremme noe krav…ja, det virker litt merkelig på meg, om det er kriminelle kidnappere vi har med å gjøre, Ernst Olsen.
– Stoler du på denne Siedeman? Eller Hanssen?
– Ikke nødvendigvis. Og jeg oppfatter hvorfor du spør. Jeg mener vi skal holde mulighetene åpne for at de lyver, eller holder tilbake opplysninger. Jeg har aldri angret på at jeg er født mistenksom.
– Enig! Men hvordan holde dette her innenfor etaten?
– Du får be Mesteren og Direktoratet om å innføre absolutt radiotaushet. Trusler om snarlig profesjonell død til den som sladrer.
– Ja, mere kan vi ikke gjøre. En henstilling til hele alle norske massemedier om taushet, for ofrenes del, pleier også hjelpe. Noen dager eller timer. Avdelingssjefen skuttet seg i ubehag.
– Det gjelder altså bare dersom vi står overfor en kidnapping for penger. Og det tror jeg som sagt ikke vi gjør. I såfall har vi mistet verdifull tid, sa førstebetjenten.
– Du er en forbannet blodhund, Olsen. Du ser skumle mordere og voldtektsmenn over alt.
Jeg, derimot, ser frem til å forhandle med en eller flere dumme og pengegriske kidnappere, sa overbetjenten. Så føk han ut dørene.
Ernst Olsen begynte arbeidsdagen morgenen etter, med å ringe til gendarmeriet i Brignoles.
Der ble det mye «merde» og «bordel» fra den løytnanten som hadde bedt om opplysninger fra Stavanger. Enda en savnet kvinne! Quelle dommage!
De to politimennene ble enige om å få samarbeidet inn i offisielle former, for nå var det alvor!
Brignoles ville åpne sak umiddelbart, og dermed var begge prisgitt sine respektive systemer og kommandolinjer. Franskmannen takket for hjelpen så langt.
Deretter tok Ernst Olsen to telefoner til. En til Carl Siedeman, der han ba om at Carl reiste ned til Middelhavet i egen bil, via Oslo, slik at han unngikk ferjene. Det sa Carl ja til.
Deretter ringte førstebetjenten til Ole Hanssen, og ba ham gjøre det samme.
Han ba Ole om å kjøre i egen bil, men ikke uten å ta kontakt med Carl først, slik at de to endte på samme hotell, der nede i sør.
RETTEN TIL Å FORSVINNE
Chef d’Escadron Paul Eschin i gendarmeriets Brignoles-avdeling tok seg god tid før han begynte organiseringen av etterforskningen i forbindelse med forsvinningen av de to kvinnene fra en eiendom i La Celle.
Hans avdeling var hardt presset fra før, for dette var en torsdag, og allerede om to dager ventet en ny slosskamp med «de gule vestene» på riksvei RN7 sine rotunder, og motorvei A8’s betalingsportaler, «peage’ene».
Men det var også en dypere og mer mørk forklaring på majorens sendrektighet.
Hvert eneste år blir det anmeldt mellom 40.000 og 67.000 savnede personer i Frankrike. Likevel har ikke landet et velfungerende sentralt register over savnede personer. Og snautt nok lokale registre.
De fleste av disse personene blir funnet, døde eller levende. Men anslagsvis 1000 personer forsvinner simpelthen ut i den tynne luft hvert år. Det kan virke som om det er en menneskerett å forsvinne i Frankrike.
Samtidig er antallet drap pr. år i Frankrike omlag 800. Dette er flere enn nabolandene Sveits, Italia, Storbritannia, Nederland, Spania, Portugal og Tyskland. Bare i Belgia er mord-raten høyere enn i Frankrike.
Cirka 1000 uidentifiserte døde personer blir funnet i landet pr. år. De fleste av disse blir begravd nær stedet de blir funnet, uten en skikkelig obduksjon eller DNA-registrering.
Majorens sendrektighet hadde altså også grunnlag i en systematisk side ved fransk politi-mentalitet: Den soleklare rett for enhver borger til å forsvinne. For godt.
Paul Eschin ropte inn en av løytnantene sine ,Simon Drouet.
– Du får ansvaret for etterforskningen av disse to utenlandske kvinnene, som har dratt på utflukt, eller hva faen de har gjort. Du får adressen i La Celle ute i mottaket.
– To? Drouet hevet øyenbrynene.
– Ja, det viser seg at denne danske damen hadde besøk av en norsk venninne. Nå har de vært borte i en ukes tid, og det er svært uvanlig at fruen ikke sier i fra når hun er så lenge borte, opplyser det ekteparet som har overoppsyn med huset.
Simon Drouet nikket. – Jeg tar med meg Pierre Bourdin. Han bor i La Celle, og kjenner alle der ute.
– Greit, sa majoren. Han var allerede langt inne i neste sak på listen, og svarte ikke da Drouet sa adjø.
HASTVERK
Fra stasjonen i Brignoles til den oppgitte adressen i La Celle var det snaut fem-ti minutters kjøretur.
Vel framme parkerte Drouet bilen på den singelbelagte plassen foran huset, der et eldre par tok imot dem.
– Det var sannelig min hatt på tide, sa den gamle kvinnen. -Goddag, forresten Pierre. Hun nikket mot Bourdin. Han kysset henne to ganger ut i luften.
– Nå har vi gått hver dag og trippet av nervøsitet, for dette er veldig skummelt, sa hun med mørk stemme.
Hun vred hendene mot hverandre, og fortsatte: – Det har skjedd noe forferdelig, det er jeg helt sikker på. Fruen bruker ikke å være så ubetenksom, dersom hun reiser vekk.
Hun gjentok: – Sann mine ord, det har skjedd noe forferdelig!
Den gamle mannen stirret på de to gendarmene. – Jeg er åttifem år. Åttifem år! Han pekte på seg selv med en krokete pekefinger idet han sa det.
– Ikke helt god i nøtta, tenkte Drouet.
Ekteparet het Marco og Maria Comba. Mannen hadde jobbet i bauxittgruvene i distriktet, helt til de ble lagt ned.
De to var begge opprinnelig fra Bologna, og det var i sin tid fattigdom som hadde drevet dem mot gruvene på den andre siden av grensen.
Drouet ba dem om å låse ham og kollegaen inn i huset. På vei inn stoppet plutselig Pierre Bourdin: – Hvor er bilen til eieren? spurte han Maria.
Det var et betimelig spørsmål. Ingen mennesker som bodde i en av de mange små landsyene rundt Brignoles, kunne klare seg uten bil.
Det offentlige trafikk-tilbudet var bortimot fraværende, butikkene var forlengst lagt ned, erstattet av enorme supermarkeder, som selvfølgelig lå langt vekk fra hver eneste landsby.
– Den står bak huset. Og her er det noe merkelig. Da jeg kom opp til huset den dagen fruen ble borte, sto bilen der, og jeg kom til å lene meg mot panseret, sa fru Comba.
– Det var varmt, motoren var fremdeles varm.
– Og inne i dagligstuen sto det fremdeles bagasje som ikke var pakket opp. Ikke engang åpnet, føyde hun til.
– Jeg er åttifem år, sa mannen hennes.
– Ja, ja. Hun klappet ham på armen.
Nå var Simon Drouet begynt å bli meget urolig. Opplysningene som fru Comba hadde gitt var sterkt foruroligende, og hadde ikke blitt nevnt i den opprinnelige rapporten, etter Comba’enes første varsel.
– Tjenesteforsømmelse? spurte han seg selv, og skalv litt invendig. I Bourdins øyne så han det samme spørsmålet.
Dersom de to kvinnene var bortført, måtte det ha skjedd umiddelbart etter at de hadde ankommet huset. Det tydet på planlegging.
Kidnapperne – ja, for det kunne jo ikke være en tilfeldig psykopat som hadde røsket med seg to kvinner i forbifarten – hadde hatt bil. Og de hadde måttet vente.
Det betydde at en eller flere naboer kanskje hadde bemerket den, bilen de hadde ventet i, dersom altså kidnapperne hadde ventet på at de to kvinnene skulle dukke opp.
Men nå var det gått over en uke! Viktige spor kunne være tapt. Drouet bannet.
Aldri en jævla ekstratid å få til skikkelige etterforskninger. I stedet var han vunget til hele tiden å halse etter begivenhetene, langt etter også!
– Fru Comba? Kan de følge med inn i huset, og vise meg den uutpakkede bagasjen?
Denne kunne i hvert fall gi potensielt gode spor , tenkte han.
Mais! Ma foi! Jeg venter aldri med å pakke ut når fruen har gjester. Alt er pakket ut, og lagt i sine respektive skuffer og skap.
Simon Drouet var ingen godgkatolikk, så langt der i fra. Men nå forbannet han sin personlige skytshelgen. Så lukket han øynene for å kunne makte å ta i mot neste slag i trynet.
– De vasker vel ogå ut da, tenker jeg?
– Hver gang, før det kommer gjester. Men denne gangen har jeg ruslet rundt og tatt igjen gamle synder. Det blir mye skjult skitt i hus som står lenge tomt, ikke sant?
Den stakkars Drouet hadde sluttet å banne inne i seg. Bourdin hadde overtatt banningen, høylydt.
– Nei, men Pierre! Du pleier vel aldri ta slik på vei. Din Berthe må vel ha oppfostret deg med større mål i livet enn å bli en bannende politimann, sa fru Comba, «lissom» refsende.
Både Drouet og Bourdin sto foran et hus det ikke hadde bodd folk i den sistesuken, og som hadde fått sin daglige dose nitid, lenge ventet, renhold.
Et politimessig fullstendig «dødt» åsted! Her kom det til å bli bøljer, om Prefekt og Innenriksminsteren fikk nyss i disse tabbene, helt i begynnelsen av en sak, som Drouet nå visste var en kidnappingssak.
Med en berømt forfatter involvert, på besøk hos en av de «faste»( som overvintrerne fra det kalde nord, ble kalt av lokalbefolkningen).
– Den ene kvinnen var svært feit. Den lille. Jeg har aldri likt feite kvinner!
Bemerkningen var kommet fra den tilsynelatende senile, herr Comba. Og at det ikke var noen, ikke engang de to politifolkene, som var både dyktige, og godt trente til å merke seg viktige og uviktige detaljer i vitneutsagn, bet seg merke herr Combas bemerkning.
For Brignole-gendarmene var det definitivt århundredets tabbe. Opplysningen kunne ha snudd hele den forsinkede etterforskningen i riktig retning. I mot et bestemt miljø, en bestemt klan, en bestemt øy.
I stedet meldte Drouet inn til stasonen, om situasjonens alvor. På prefektplan ble det igangsatt fulle prosedyrer for svært mulig bortføring/kidnapping.
Og det ble sendt full kidnappingsberedskap over hele verden, og spesialoppgaver til norsk og dansk politi, som hadde hver sin statsborger involvert.
Det hadde allerede vært sporadisk kontakt med pressen, men ennå var det null lekkasjer.
Det er ikke lett å bli gammel. Som nevnt kunne gamle Combas observasjon kunnet lede direkte inn til bortføringens egentlige formål.
Utover i uke, der nå den europeiske pressen også stilte sterkt opp, ble saken nemlig bare stadig verre, og dét spesielt av en bestemt grunn:
Det var i løpet av tre hektiske uker, ennå ikke stilt et éneste krav om løsepenger. Det hadde ikke vært den ringeste kontakt med eventuelle kidnappere. Nada!
Så lenge ventetiden ikke tok slutt, ble pressens aggresjon – og politiets angst og ubehag – stadig verre. Men faktum var at det aldri noensinne kom noe som minnet det aller minste om et krav om løsepenger.
Da nntraff det en hendelse på en øde fjellvei i nærheten av byen Digne, som ikke bare ble sett i sammenheng med selve kidnappingen, men som en ny episode i europeisk krig om narkomarkeder.
Verst av alt: Den antatte kombinasjonen av narkokrig og kidnappingb bidro med enda et falskt spor ttil saken.
STRAFFEN
Carl og Ole – den siste sterkt belastet i narkotikakrigen – kom kjørende i hver sin bil, på vei mot begivenhetenes sentrum, nemlig Brignoles/La Celle-området.
Da kom to scootere kjørte opp mot Oles bil, og mannen i baksetet på den ene, sattes minst seks prosjektiler fra en Uzi i Oles kropp.
Han var død i løpet av sekunder, og ble etterlatt til seg selv.
Carls bil ble stanset, en sjåfør og en vakt satte seg inn i bilen, som deretter satte kursen mot båhavnen i Frejus, der en hurtigående båt tok med den panikkslagne Paul Siedeman over til «øya like under horisonten».
Ole Hanssen hadde altså fått sin «mafiastraff» for sitt utilgivelige slumseri. Men kidnappingens egentlige offer var sikkert anbrakt dypt inne i Korsikas «maquis» – den tette underskogen som dekker store deler av Sør-Frankrike.
Og der kunne franske myndigheten hverken nå ham eller andre «hemmelige», ettersøkte objekter. Carls bil var allerede i Sør-Sudan to dager etter bortføringen.
HEVNEN SMAKER BEST NÅR DEN ER KALD
Etter tre ukers etterforskning inntraff en «hendelse», i en vid steinhule, opplyst av fire store fakler. Gjenskinnet fra faklene kunne ikke sees fra fly eller helikopter, på grunn av den tette maquisen.
I grotten sto Carl Siedeman bakbundet, med ansiktet mot grotteveggen. To ukjente kjemper passet på ham. Like bak ham sto Angioletta Damiani, med en pistol i hånden, Carls egen Luger, forøvrig.
Alt for ritene og tradisjonen på Korsika!
Angioletta gråt, og skalv på hendene. Det var liten tvil om at hun var tvunget inn i situasjonen, og det av en mann som nå trådte ut av skyggene:
Førstebetjent Ernst Olsen i Stavangerpolitiet, biologisk sønn av Carl Siedeman fra Mols i Danmark, og hans offer, Angioletta Damiani, lovformelig gift med Esekiel Olsen, opprinnelig fra Kvinesdal.
Da politiførstebetjenten begynte å snakke, ble den makabre scenen rett og slett litt komisk, på grunn av Ernst sin langsomme, flate, Stavanger-dialekt.
-Så skulle hevnen endelig nå deg, far. Inne i en grotte på tjukkeste Korsika. Men slik er våre skikker.
Og tradisjonen tro, er det offeret selv som skal trykke på avtrekkere. Og offeret er min mor – som du egoistisk og uvitende har klart å ødelegge livet til!
– Jeg beklager, så…
Men Carl ble stoppet av et nytt gråtesutbrudd fra Mangiolettas side. Hun løftet Lugeren med begge hendene, og trakk av. Seks skudd!
Bare ett av dem traff kroppen til hennes elskede Carl. Men dét var dødelig.
Angiolette sank sammen. Alt dette hadde hennes sønn stelt i stand:-Vendetta!
Hun spyttet ut ordet. Barbari, dét var det det var. Rent barbari. Men så var da også sønnen hennes oppflasket på barbari, av sine onkler og fettere i de to ulykkelige Damiani- og Michelosi-familiene?
Men hun var kvinne. I en stupid mannskultur. Som hun hadde gitt sitt bidrag ti, i og med politimannen Ernst Olsen.
Hun slapp pistolen på grottegolvet. Det var skutt ferdig nå!

ETTERORD

Noen dager etter at Carl Siedeman regelrett hadde blitt henrettet på Korsika, etter en fornærmelse som skjedde for mange tiår siden, ble to kvinner funnet i veikanten utenfor byen Lorgues i Provence.
Det viste seg å være Marie Berg Siedeman, den kjente norske forfatteren, og hennes danske venninne, Helga Hanssen, hvis eksmann Ole to dager tidligere, var blitt henrettet av to mordere på scooter, på en vei noen kilometer lengre nord.
De to var dopet og bevisstløse da de ble funnet, men kom hurtig til hektene etter god pleie. Carl Siedeman, den tredje savnede, dukket aldri opp, levende eller død, unntatt i mere anekdotiske iakttakelser, så som, «han passerte bare metre fra meg på subwayen i NY City», og liknende «observasjoner».
Dette siste kan ha blitt ansporet av de to kvinnelige gislene, som etter løslatelsen hadde hørt bortførerne snakke seg i mellom om at «gjelden var gjort opp», og at man «lett kunne forsvinne i folkehavet i USA».
Annet kunne ikke de to kvinnene bidra med. De hadde vært sterkt neddopet under hele oppholdet hos kidnapperne. De to kunne ikke engang antyde hvor de hadde blitt holdt fanget.
Det var to rike kvinner vi snakker om her. Både Marie Bergs Siedemans formue, og Helga Hanssens arvede formue, ble myndig og dyktig bestyrt av den forsvundnes venn og kollega, Oscar Wiese, og hans to sønner.
Etter de tre dramatiske bortføringene – hvorav to endte «lykkelig», ble Regeringen enda en gang enige om å rette søkelyset på den organiserte kriminaliteten.
Og som vanlig ble det i den omfangsrike rapporten, etter alle «raidene» mot den organiserte kriminaliteten, enda engang understreket at hovedproblemet var krigen om narkotikaomsetningen.
Ingenting om migrasjon av organisasjoner, der etnisitet spilte en stor rolle. Ingenting om alle de bankansatte, og alle juristene, og alle finansfolkene, som nødvendigvis måtte være en del av disse nettverkene.
Øverste leder for «kommandoen» denne gangen var en hittil lite kjent politimann fra Stavanger, Ernst Olsen. Den samme Olsen ble et par år senere utnevnt tilt Politidirektør, ikke minst etter suksessen med antikrim-gruppen han hadde ledet.
Like fullt fortsatte den organiserte den kriminalitetens virke å øke i stadig større grad, også i Norge. – Som en talentfull svensk kriminolog sa det, ikke bare én gang, men hele sitt yrkesliv:
– «Man kan ikke bekjempe en kriminalitet som flyter fritt i samfunnet, uten å knytte den direkte til de pengestrømmene den genererer.
Og det ville koste for mye, rent samfunnsmessig. La oss da heller skape et samfunn, der disse pengestrømmene hele tiden kan begrenses og «forklares».
For. Uten disse kriminelle pengene ville samfunnet som sådan ha brutt sammen.»
Så langt den svenske professoren.

Drevet av Blogger
Temabilder: imagedepotpro
Leiv Amund Håland
En Morder Ved Din Side