Smørrebrødsjomfruen

Den eneste som fikk inn et stikk på inspektør Bonde- Madsen i min tid på Restaurant Frascati i København først på 1960-tallet, var smørrebrødsjomfru Lise.

Det forteller i grunnen alt om Lise Koldjomfru, for var det en sjef jeg var redd for, som nyansatt tjener på den ærverdige restauranten, så var det den beske og koleriske restaurant-inspektøren.

Men jeg hadde enda større angst for kolossale Lise Smørrebrødsjomfru, for hun var formidabel.

Etter å ha blitt slått i golvet av Lise – og dét på en av hennes gode dager – gikk Bonde-Madsen inn på kontoret til sin gode venn, eieren, og sa: – Enten går jeg, eller så går Lise. Take it or leave it!

Eieren så fraværende( har det siden blitt meg fortalt) på sin beste mann, og takket ham overstrømmende for alle de gode årene de hadde hatt sammen.

Etter nokså nøyaktig 14 sekunder trakk Bonde- Madsen sitt ultimatum tilbake.

Lise Smørrebrødsjomfru var et rivjern og en despot. Det egentlige restaurantkjøkkenet til Frascati lå i kjelleren, og maten ble bestilt av oss tjenere via en meget *rusten» calling.

Når den bestilte retten var ferdig, ulte en sirene, og så ble maten heist opp til oss av en matheis.

Dette medførte at vi sjelden slapp å bli slått ned av rasende kokker, dersom vi ikke hentet maten mens den var rykende varm. Vi slapp unna med et snøras av skjellsord.

Men Lise hadde en egen kjøkkenkrok oppe på gateplan, sammen med oss, bare skilt fra oss av en aluminiumsdisk. Derfor sto vi minst én meter unna denne disken, og bare heiv bongen mot denne, når vi bestilte smørbrød og kolde forretter.

Hun skrek uavlatelig grove skjellsord etter oss tjenere på sin brede Vesterbrodialekt. Det er bare én annen dialekt som egner seg for fremføring av poengterte skjellsord, og det er når en mann fra Nord-Finnland banner på tilnærmet dansk.

Det vet jeg helt sikkert, for vi hadde to finske tjenere fra Jomppala på Frascati. Og de bannet mye.

Lises raseri pleide å bli stadig mer intenst utover dagen, godt nøret opp av innholdet i den kassen med guldbajer hun hadde stående under disken.

Men tross at dette, var hun Københavns desidert beste smørrebrødsjomfru, det var det sjelden eller aldri noen som ville – eller turde – betvile.

Gjorde noen dét, måtte de ta følgene. En dag var det min tur, en forskremt guttunge fra Stavanger og Midjord, snautt passert de nitten første årene av mitt liv.

Det hele begynte med at en norsk gjest ved et av mine bord en tidlig ettermiddag, ville ha et smørbrød med «reker i trengsel». Det sto ikke på menyen. – Men det ordner du sikkert, sa bergenseren. Og fortsatte:

– Jeg mister matlysten av den danske «rejemæden». Nei, gi meg et smørbrød, der rekene ligger pent på geledd, som et godt organisert, norsk, gardekompani. Og det må være Grønlandsreker.

Jeg var kvalm av nervøsitet da jeg nærmet meg koldkjøkken-disken. Jeg ba – nærmest på mine knær – om en av mine gjester kunne få et slikt smørbrød, som beskrevet ovenfor.

Og om vi hadde Grønlandsreker, ikke de små og vasne fra Skagerrak og Limfjorden?

I Norge kaller vi det for «reker i trengsel», føyde jeg til.

– Du aller sødeste! Ligger de ikke allerede trangt nok, de stakkels små dyr, brølte store og kraftige Lise.

– Nei, han vil ha dem på geledd, gjesten. Og så vil han ha de store Grønlandsrekene, slik de har i Stavanger, Bergen, Trondheim, …og Grønland…Sa jeg.

Lise fikserte meg med blikket, samtidig som hun tømte i seg en guldbajer. Så bøyde hun seg fremover, og ropte ut i anretningen:

– Hov, hov! Hent strisserne! Nej, hænt hell’re to mænd i hvide frakker fra gale-avdelingen på Bispebjerg Hospital!

-Nordmanden har bleven skrub tosset i hodet!

Da løp jeg ut til bergenseren, og sa andpustent: -Det…eh…må nok bli en dansk «rejemæd», er jeg redd.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.