Hvert år begynte skoleferien med at vi ungene på Nylund skole, samt Storhaug og Johannes, marsjerte ned til Domkirken, der vi ble utsatt for en tanketom kristen indoktrinering, ikke ulik det islam-ungene må i gjennom. Fullstendig tanketomt.
Det gjorde i grunnen ingenting, vi ble ateister hele gjengen som voksne, men det deiligste med hele avslutningen, var at vi skulle slippe å se trynet på klasseforstanderen vår i hele to måneder.
Som dere forstår var vi ungene på Midjord ikke tilhengere av hverken religion eller skolevesen. Et år opplevde vi likevel et stort lyspunkt i all den velmenende elendigheten til domprosten.
Og det var at Magne Ove Olsen sang religiøse sanger fra galleriet. Han var god til å synge, han.
Og så var han kjendis. Hver mandag sang han «Eg e fydde på Straen eg» i Ønskekonserten.
Og så spilte han en stor rolle i filmen «Toya», det var dengang flyktninger fra andre deler av verden var noe positivt og spennende.
Jeg husker en replikk fra den filmen, som forøvrig var basert på Barnetimeboka, som ble skrevet episode for episode av ungene som hørte på Barnetimen, med Onkel Lauritz.
Vi lager forøvrig ikke slike mennesker som onkel Lauritz i Norge lenger. Ikke slike unger som oss, heller.
Altså: Flyktningejenta Toya står ensom og ser ut over Breiavatnet. Og så kommer Magne Ove Olsen bort til henne og sier: – Vil’u ha ei bolla?
Vi krylte oss sammen av skam, vi ungene. Heller ikke den gang tok Stavangerdialekten seg ut på film. Eller i radio.
Vi bestemte oss, der og da, for at vi ikke skulle snakke Stavangerdialekt én meter utenfor Stavangers grenser. Dersom vi noensinne kom så langt, som voksne.
«Spurven», som han ble kalt – Magne Ove Olsen – var søskenbarnet til naboen min, Professoren, noe denne aldri la skjul på. Det gjorde stjernen halvveis til Midjord-gutt, og vi var sikre på at det var Hollywood neste for ham.
Men, etter Domkirken…
Jeg var den eneste ungen på Midjord som ikke hadde foreldre som ferierte i bedriftshytter. Og Figved’en og di hadde til og med egen hytte.
Feriekolonien Sanitas i Årdal var derfor mitt feriested. Der var det aldri kjennsfolk av meg, og å finne nye venner der var uaktuelt. Jeg var like stille og unnselig da, som jeg er nå.
Jeg ble gående alene. Hver sommer.
Og når jeg så vendte tilbake til ytterst i Nymansveien? Helt tomt. Helt tomt for unger, bare voksne så langt øyet rakk.
Jeg fikk mye juling på Sanitas. Inne på området var det en liten grashelling, som ble kalt «slåssmarkå». Der ble slåsskampene avholdt. Hver dag.
Det var rene skjære gateslagsmål, med dommer, og et begeistret publikum. Når den ene av slåsskjempene lå med tennene i graset, eller begynte å grine, blåste dommeren kampen av.
Jeg kranglet aldri med noen, jeg. Men slåss måtte jeg ,like fullt. Jeg har alltid vært litt vill i blikket, det skyldes galskap, men guttene på Sanitas tok det som arrogant ypping.
Jeg fornærmet folk bare ved å være til stede, liksom. Derfor har jeg gjennom hele livet lagt ned mye energi og arbeid i å ikke være til stede.
En av lærerne på Sanitas syntes synd på meg, og lånte meg en bok. Det var en voksenbok, og jeg forsto ikke en døyt av fortellingen.
Men fordi jeg ville vise den snille læreren respekt, gjorde jeg som om jeg leste. Da ble det hallaballais, da!
– Se på Håla’en. Han leeese! ropte englebarna rundt meg. – Tror’u atte du e bere enn vanligge folk, du, bare for atte du lese bøger? For det var få av oss som kom fra hjem med bøker.
Vi ble brukt som barnearbeidere hos bøndene i Årdal, og fikk komla av dem til middag. Vi jobba til vi stupte, og spiste til vi spydde.
En dag hver sommer fikk vi besøk av styret for feriekolonien, sammen med en journalist i fra Aftenbladet, hvis oppgave det var å fortelle om dette enestående tilbudet til små unger, som ellers aldri opplevde solskinn i livet.
Den dagen fikk vi festmat, etter å ha flettet lønnebladet sammen til et VELKOMMEN på halvtaket vi lekte under når det regnet.
Vi – eller i hvert fall jeg – var lettet da styret og journalisten reiste. Det var anstrengende å late som om vi – jeg – var takknemlige, en hel dag.
Det var herlig når høsten nærmet seg, og vi igjen kunne begynne å mistrives på Nylund skole. Samt Storhaug og Johannes.
Siden i livet har jeg snakket med folk, mange folk, faktisk, som ser tilbake på Sanitasferiene med glede i blikket.
Javel.
